Kidnappet

Forvirrelse

 Det ser ut som hun skal lene seg inn for et kyss helt til.. "Jeg Elsker Henne." Ordene hans faller som en stein i magen min. Hva er det han holder på med hvis han elsker meg sånn? Han hadde aldri uttrykt de følelsene for meg før. Forvirrelse tar over hodet mitt. Både meg og Caroline faller nesten et steg tilbake. En kvist knekker der jeg trakker. Faen. Fort trekker jeg igjen teppet, og den små åpningen forsvinner. Hele kroppen min er spent, men jeg klarer å stille meg bak hytte veggen. Ikke lenge etter hører jeg Thomas rope hallo ønskendes. "Det krever mye å holde tilbake. Å ikke snu hjørnet og løpe inn i armene hans. Å spørre om han faktisk elsker meg. Men jeg gjør det ikke.

Jeg holder pusten. Ber til gud om at de går eller fortsetter med sitt. Selv om jeg antar at han har vært utro med Caroline, og mine mistanker var rett. Så vil jeg ikke at han skal vite at jeg fulgte etter ham i dag. Jeg vil ikke at han skal tenke smått om meg, men det er kanskje for sent uansett. For å ha vært utro mot meg, så tenker han nok ikke mye om meg uansett. Er det min feil? Var det noe jeg kunne gjort annerledes? Skumringen blir fort natt. Det eneste som får meg ut av transen min er Caroline som stormer ut hytten. Thomas følger halvveis med ut. "Faen ta deg Thomas! Faen ta deg og dine plutselige moraler! Du skal gjøre jævlige ting mot Nadia men når du kan avslutte det, så skal du umiddelbart bry deg? Du er fake!" Hun gir et siste blikk til Thomas før hun stormer videre.

Det høres ut som Thomas lar teppe falle til bakken og trer inn igjen i hytten. Skal jeg gå inn og konfrontere han? Skal jeg gå hjem og legge hele forholdet bak meg? Jeg må innrømme, nysgjerrigheten tar som oftest over meg. Derfor bestemmer jeg meg for å bevege meg mot hyttens inngang. Vinden begynner å ta seg opp. Den blåser gjennom t skjorten min, og gir meg gåsehud. Skuffet, sur og forvirret, trekker jeg teppet for. Han står vendt vekk fra inngangen, men han tar et raskt blikk over skulderen sin. Blikket hans mykner når han ser meg. Det virker som han prøver å få fram noen ord, men sliter.

"Du kan ikke prate, skjønner. Så kanskje jeg skal. Virker som det er mye du har latt vær å fortelle meg. Jeg følte meg skyldig i å følge etter deg. Å tvile på deg så hardt, men nå er jeg glad jeg gjorde. At du har vært utro mot meg hele tiden. Jeg kan ikke tro det. Er jeg ikke knullbar nok for deg? Er det det?! Eller ble du bare lei meg, hæ?" Ordene renner ut av munnen min. Jeg klarer ikke å stoppe. Øynene hans blir bare større og større, og munnen er åpen. Etter det som virker som en evighet av stillhet, blir jeg lei. "Har du ingenting å si eller? For da går eg." Akkurat i det jeg snur meg for døren, omfavner Thomas meg. "Jeg vet ikke hvor mye du hørte, men jeg elsker deg Nadia. Jeg har vært så feig, og beklager! Det hele var en dum utfordring som jeg tok for langt."

Hodet mitt banker, og hendene mine svette. Jeg kan lukte den deilige parfymen til Thomas. Jeg begraver nesen min i kroken av nakken hans. Det å høre at han elsker meg, strømmer en varm følelse gjennom kroppen min. Så varm at jeg nesten glemmer alt som har skjedd. Dessverre glemmer jeg ikke alt. "Utfordring?" Klarer jeg å mumle ut. Grepet hans rundt meg strammes, og han presser hodet sitt nærmere kroppen min. Det er så hvidt jeg hører hva han sier, "festen, en uke før vi ble sammen." Jeg spør han hva det betyr, hvor han forklarer at utfordringen var å få meg til å falle for ham. Det var en bonus hvis han klarte å ta jomfrudommen min og.

Der stod jeg frosset. Hadde jeg sagt til noen at jeg hadde vært med Thomas i skogen midt på natten, så hadde ikke dette vært det de hadde forestilt seg. Det hadde vært svette, stønning og to kåte ungdommer. Her er det bare to ungdommer, den ene er tom og den andre er svett av urett. "Alt har vært falskt?" Thomas nikker. Jeg burde nok grine. Det er vel den normale tingen å gjøre i en sånn situasjon. Det eneste jeg kjenner er at kroppen min har lyst til å falle sammen på gulvet og bli der. Men jeg nekter å gjøre det foran han. Jeg samler alle kreftene jeg har i kroppen min, og trekker meg unna Thomas sin klem. De blå øynene hans møter mine igjen. "Vi er ferdig." Sier jeg. Brynene hans vinkler seg oppover, og øynene hans myser sammen. Det ser ut som han skal begynne å grine. Armene hans prøver å fange meg for en siste gang. Jeg slenger bort hendene hans. "Som jeg sa, vi er ferdig. Ikke at vi noen gang begynte tydeligvis."

Hodet hans detter ned, og stirrer ned mot bakken. Følelsene mine skriker, ikke gå fra ham. Å se han så trist gjør meg vondt. Jeg må minne meg på at hodet mitt enda ikke har prosessert det som har skjedd. Med det, så forlater jeg Thomas og går ut i det bekmørket.