Kidnappet

Siste destinasjon?

Alt er mørkt. Kroppen min er kald i denne vår natten. Å ha en skulder konstant presset opp i magen, gjør vondt og nakken sliten av å holde seg oppe. "Viss jeg ikke gjør motstand, kan jeg heller gå ved siden av deg?" Spør jeg denne fyren som kaller seg Shane. "Takk gud, du begynner å bli tung å bære." Svarer han lett, og slipper meg fint ned på bakken. Føttene mine gnir seg ned i mosen. Skogen er helt stille, utenom fuglene som har begynt å kvitre. Det begynner nok å nærme seg morgen. De bare armene mine reagerer sterkt på den friske vinden. Det er ikke så ille å ha bind for øynene, utenom at sansene føles forsterket. Vinden føles kaldere enn tidligere. Lyden av dyr i skogen, trærne som puster blir høyere. Av og til kan jeg høre Shane ta et dypt pust inn og ut. En lyd som jeg fascinerer meg overraskende mye over.

Jeg står på bakken, og venter på ordre. Han kan stå hvor som helst, men jeg kjenner noe som berører min høyre arm. Det trekkes unna, men kommer raskt tilbake igjen. Først skjønner jeg ikke hva det er, men det er varmt. Det er hånden til Shane som sakte føres nedover armen inn i håndflaten min. Der blir hendene våres bundet. "Vi er ikke langt unna. Bare et stykke til, så er du langt unna den verdenen du kjenner til." Sier han raskt, i en høyere tone enn han pleier. Hva mener han med det? Nølende, blir jeg med når han rykker meg lett i hånden. Sammen går vi framover på den myke grunnen.

"En verden jeg ikke kjenner til?" Presser jeg ut. Shane stopper å gå og slipper hånden min. Han går bak meg. "Du hører ikke til her." Ouch. Den svei. Ikke engang en mystisk kidnapper liker meg. Første gang denne natten, slipper tomheten meg. I stedet kommer tristhet. Jeg har aldri vært særlig populær hos noen. Men å være så uønsket at ikke engang en fremmed syns jeg burde dra, gjør så vondt at jeg ikke kan beskrive det. Hele magen min vrir seg. Jeg kjenner tårer presse på. "Ingen ønsker meg.." "hæ?" sier Shane. Han høres overrasket ut. Over kroppen min faller ned på knærne. "Hater alle meg slik?" Tårene renner nedover kinnene.

Shane sier ikke et ord, og jeg begraver hodet mitt ned i lårene mine. Før jeg vet ordet av det er det ingenting stramt rundt hodet mitt. Bindet foran øynene mine ligger strøket utover fanget. Hva skjer? Da jeg ser opp, er ansiktet hans rett foran mitt. Bare få centimeter unna mitt. Han er ned på begge knær foran meg, og tørker vekk tårene som har stoppet å renne. Jeg kan kjenne den varme pusten hans møte min. Munnen hans er halvveis åpen. Jeg ser opp.Han ser på leppene mine! Pulsen stiger.

Antagelsen min om at han hadde brune øyne var helt rett. Solen som har begynt å stå opp, skinte på dem så perfekt. Det mørkebrune håret ble nesten gyllent i lyset. Det var kort og tykt. Han lukter godt. Nesten rett før jeg lener meg nærmere og lukker det lille rommet igjen mellom oss. Men så møter øynene hans mine. Jeg skjønner ikke hva blikket hans mener, men blodet mitt bruser over. Hele kroppen føles varm og flau. Før jeg skal til å bryte stillheten, så tar Shane meg i forspranget. "Det er ingenting galt med deg." Han smiler svakt. Det virker som det ligger mer bak det smilet, forståelse kanskje?

Han reiser seg elegant opp fra knærne og den skitne bakken, og strekker hånden sin ut til meg. "Der vi skal, vil ingen tvile på hvor unik du er." Forklarer han. Shane ser så selvsikker ut der han står. Skuldrene trukket tilbake og rak i ryggen. Ikke før nå ser jeg hva han går med. En grønn rutete skjorte, sort stram bukse og på toppen en sort frakk. Hele fyren skriker emo, og eg elsker det. Tror jeg stirret for lenge. Shane vender ansiktet sitt bort i en fei, og vifter med hånden for at jeg skal ta den. At han kidnapper meg er det siste jeg tenker på akkurat nå, og tar hånden hans. Uten flere ord, fortsetter vi på ferden.

Bare noen minutter med gåing skulle til før vi nådde fram. Jeg må ærlig si jeg føler meg skuffet. En liten gård? Den er nesten på størrelsen med hytten lang tilbake i skogen. "Her? Du kidnappet meg til en fjern gård?" En misfornøyd grimase kontrollerer ansiktet mitt. Shane ler, noe som får meg til å se bort til ham raskt. Han har stilt seg i åpningen i tregjerdet. Innenfor er det grønne busker og blomster til tusen. Vakre farger og rolig atmosfære. Den lille gården har en pipe som røyker den hviteste røyken. Hele området ser ut som et maleri fra bourgois tiden. Sol som gliser gjennom de vibrante trærne. I bakgården ser det ut til å være en liten innsjø. Sånn sett er det utrolig vakkert viss du ser nøye. Var planen å holde meg fanget her?