Kidnappet

Drakar

Var planen å holde meg fanget her?

Døren til gården åpnes, og ut kommer det en eldre kvinne. Hun er kledd i en løs bluse og langt skjørt. Over sitt hvite og grått hår, har hun en rød hatt for å skjerme solen. Håret er samlet i en flette over skulderen. Hun var, akkurat som hytten, veldig naturlig og vakker. Da hun ser Shane smiler hun bredt. "Jammen! Du kom tidligere enn jeg trodde." Strålte hun. Etter de har klemt og vekslet formaliteter, kommer kvinnen gående mot meg. Viss jeg hørte hva Shane sa ordentlig, heter hun Marsali.

"Hello, jeg heter Marsali. Håper nevøen min har behandlet deg fint på turen!" Sier hun stolt og legger den ene armen rundt meg mens hun fører meg inn i huset. Vent hva? Er han liksom i slekt med Marsali? De er jo så forskjellige.. For en kontrast utseendemessig! "Ærlig syns jeg at han kunne forfulgt meg på en mindre ekkel måte." Tøyset jeg, men det var en seriøshet i det som fikk henne til å le. Shane følger etter rett bak oss. Innsiden av gårdshuset virker større enn fra utsiden. Det første jeg ser er en stue med kjøkken i venstre hjørnet. Det er et fint mørkebrunt bord, med lilla duk på i midten av rommet. Lengre til venstre med et flott detaljert skap henger det urter og blomster. Sikkert for medisinsk bruk og matlaging. "Jeg antar at han har gjort som bestilt og ikke fortalt deg noe? I så fall bra. Vi har erfart at det er lettere å forklare situasjonen vekke fra alt annet." Marsali gestikulerer at jeg kan sitte meg med bordet.

Shane sitter seg ned i stolen ved siden av. Han titter ofte bort på meg mens Marsali snakker, som har sitter seg ned på motsatt side. "Du er nok ikke helt forstått med hvem du er, og hva du kan. Vi, ønsker å sende deg til stedet du hører til. Drakar, heter det. Et flott sted med folk av samme slag som deg. Folk med evner." Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men det var ikke dette. Er de helt på bærtur? Jeg kan kjenne øyenbrynene mine rynke seg. "Jah.. ehm.. tror jeg går hjem nå jeg. Takk for alt." Sier jeg hastet, og reiser meg opp fra bordet.

"Du må vel tro litt på det jeg sier Nadine. Innerst inne vet du at det er noe med deg som ikke er vanlig. Noe som ikke passer inn i denne verdenen!" "Jeg vet at jeg ikke passer inn. For jeg er verken kul, eller pen eller noe spesielt! Jeg vet ikke hvilken klan jeg har latt meg bortføre av, men dette blir for rart." Stemmen min kvelte seg og alt kom ut som et hyl. Flauhet tok over meg. Sa jeg det høyt ut? Hvor lavt har selvtilliten min sunket? I overraskelse til ordene som kom ut munnen min, stirret jeg på Marsali. Så på Shane. Han så like overrasket ut.

Det som skjer i de neste 30 sekundene går så raskt, jeg vet nesten ikke hva som skjedde. Marsali sitt blikk er festet intenst på meg. Hun begynner å mumle noen ord, jeg kan ikke forstå dem. Shane tvinger kroppen sin framover, og griper tak i min. Hendene hans møtes rundt midjen min. Musklene strammes rundt kroppen. Marsali gjør brå og skiftende bevegelser med overkroppen hennes. Før jeg vet ordet av det, lander jeg halvveis oppå Shane mens jeg ser stuen på gården lukkes og jeg ligger igjen med utsikten til et landskap.

Shane grynter under meg. "Du trengte ikke å dytte albuen din så lang inn i magen min.." Sier han på utpust. "Du er faktisk irritert på meg? Greit, eg får vel takke deg min hederlige ridder som tok fallet for meg." Spytter jeg ut. "Værsågod." Shane står ved meg og humrer. Han er ganske så kjekk, tenker jeg. Etter jeg har reist meg, kan jeg ikke la være å stirre på den nye verden rundt i undring. Så stor og bred.. Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne å se. Rett foran meg ligger det ingenting annet enn en sti. Det virker som den leder videre mot en by lengre vekke. Byen er ikke stor, men den er vakker. Full av fargede hus og bygninger. I midten er det er fantastisk klokketårn. Den er helt hvit, i marmor kanskje? Selve klokken skinner av gull i solen. Noen i tårnet må ha dratt i klokken, for med en gang klinger det høyt helt bort til oss. Ding dong.. Små spurver flyr opp i luften, vekk fra de dramatiske lydene.

"Jeg er litt redd for å spørre, men er dette Drakar?" Jeg snur meg for å se på Shane. Han har fått øye på den sjarmerende byen. Han virker glad. "Det er det, og det du ser foran deg er hjembyen min, Pildalen. Ikke spør hvor de fikk ordet pil fra, men noen mener at det er fordi tårnet strekker seg som en pil mot himmelen." "Det er nydelig." Svarer jeg, og vender blikket mitt tilbake til Pildalen forbløffet. "Det er her du hører til, vet du." Han gestikulerer utover landskapet. «Jeg skjønner fremdeles ikke. Alt det med evner og at jeg hører til her. Det er ikke stort spesielt med meg." Shane sine bryn vipper ned mot øynene hans, og munnen stramt sammen. "Ikke snakk slik om deg selv. Det som gjør deg spesiell er ikke evnene dine, det er deg." Responderer han skarpt. "Du kjenner meg ikke." Skyter jeg tilbake. "Nadine, jeg har fulgt med på deg lenge. Det er sånn jeg vet at, en: at du er unik. To: at du har evner."

Fulgt med på meg? Jeg lurer på hvor lenge. "Har du en evne da? Spør jeg. "Ja." Kniser han. "Ja, hva er det da?" Bet jeg på. "Du kommer ikke til å like det." Shane smiler og lener seg mot meg. "Du kan vel si det for det om?" Nå er jeg super nysgjerrig. Han lener seg enda nærmere, helt opp til øret mitt. Jeg står frosset i posisjonen min og hjertet banker enda en gang. "Jeg kan lese tanker." Å nei, nei, nei. Seriøst? Har han hørt alle de tankene? Jeg føler meg like rød som en tomat. Han gir meg et lite blunk i det han lener seg vekk. «Det kan du vel ikke!» Uttaler jeg. "Å joda! Du syns jeg er såååå kjekk. Tusen takk!" Ler han mens han gnir flauheten inn. Jeg dytter ham, og beiner videre på stien uten å si et ord. Fra nå av, får jeg holde de tankene langt unna den fyren! Bare i tilfelle han, faktisk, kan lese tanker.