Kidnappet

En vei hjem?

Med det, så forlater jeg Thomas og går ut i det bekmørket. Skogen er plutselig større. Trærne berører nesten månen, og veien hjem ble mye mye lengre enn vanlig. Det føles ut som om noen følger med på meg, men da jeg snur meg er det ingen der. Bare hytten og trær i mangfold. Jeg bestemmer meg for å ringe Sarah for å lette på magefølelsen. Til min overraskelse svarer hun så sent på kvelden. "Hei, hva skjer?" Svarer hun bekymret. Jeg forklarer alt som har foregått ute i skauen med Thomas og Caroline. Sarah er forskrekket. Stien jeg er på nå er heldigvis er lyst opp at lykter.

Sarah og meg lager en plan om å snakkes videre i morgen, med snop for humøret og alkohol for hukommelsen. "Snakkes mer i morgen, du er god du. Glad i deg Sarah." Etter vi har lagt på, sitter jeg fremdeles igjen med følelsen av at noen ser på meg. Jeg begynner å høre skritt. Det er Thomas, jeg bare vet det. Gidder ikke å se meg over skulderen engang, og begynner å gå raskere. Ikke søren om den fyren skal prøve å snakke med meg no. Jeg kan høre at han begynner å gå raskere også. "Thomas, ikke fae..!"Før jeg fikk sjansen til å reagere, kommer Thomas løpende bak meg. Tar tak i meg, og holder meg godt fast bakfra. "Rolig. Jeg vil ikke skade deg, men du blir med meg". Det er ikke stemmen til Thomas! Denne er mørkere. Jeg skriker og prøver å vri meg løs. Spenner og slår så mye som mulig, likevel klarer han å legge meg i bakken. Med all den vekten oppå meg, klarer jeg ikke å rikke meg i det hele tatt.

"Shh. Som jeg sa, jeg skal ikke skade deg." Stemmen hans er myk. Jeg ligger hodet på skakke, og ser vagt ansiktet hans før han knyter et sjal foran øynene mine. Han har brunt hår. Ehm.. brune øyne og? Etter en slitsom mental dag, har jeg ikke mye mer i meg. Jeg ligger stille. "Hva vil du?" spør jeg frustret på utpust. "Jeg kan forklare etter vi har kommet fram. Før du spør, nei, jeg kommer ikke til å si hvor." Han virker nesten glad. Hvilken syk personen blir glad av å kidnappe noen? "Min venninne kommer til å vente på meg i morgen, bare sånn at du vet det! Så du kan like godt bare ringe til politiet nå."

"Det var synd for hun, hun blir ventende en stund." Kniser han. I en rask bevegelse, løfter han meg opp på skulderen sin. Jeg lurer på om Thomas er i nærheten.. Kanskje han har ringt etter hjelp allerede? Nei, jeg kan ikke legge tilitten min hos han lengre. "Du kan bare glemme han eksen din. Han kommer ikke" Skrekken setter seg inn hos meg. Hadde han skadet Thomas? Hadde han fulgt med på oss så lengre? Kroppen min blir helt kald. "Thomas har det fint, men han løpte dessverre ikke etter deg." "Kan ikke huske at jeg spurte deg." Svarer jeg han. Fyren ler igjen.

"Du trenger ikke Nadia. Jeg vet veldig godt hva som foregår i hodet ditt. Jeg heter Shane, og jeg må dessverre kidnappe deg."