One step at the time

1

Det var da alt snudde. Ikke da jeg møtte Nick, som alle de andre tror, men da jeg satt der i undergangen, bare 50 meter fra huset mitt, i en for stor Nirvana T-skjorte og truse med kniven i hånden og blodet rennende nedover bena mine. Fra de nye kuttene. "Hei!" hørte jeg en damestemme rope bak meg. Da jeg snudde meg sto hun der, den gamle damen nedi gaten, med hunden sin. Hunden gneldret sint til meg, som om jeg hadde gjort den noe. Jeg bare reiste meg opp. "Hva gjør du her ute, sent på kvelden?" spurte hun og kom nærmere.

"Nei." hvisket jeg. "Ikke stopp meg, la meg være i fred." Den gamle damen hørte meg ikke. "Hva sier du vennen?" spurte hun. Jeg ristet på hodet. "Jeg er ikke vennen din." hvisket jeg, for lavt til at hun kunne høre det, før jeg snudde meg og løp. Jeg løp ut av undergangen og bortover motorveien. Klokken var 2 på natten og det var ikke en bil i sikte. Jeg fortsatte å springe bortover veien lenge, helt til jeg glemte at jeg sprang. I hodet mitt fløy jeg, jeg fløy over veien og bortover. Jeg fløy langt, så langt at det ikke var vits i å snu. Jeg skulle bort, jeg fløy opp mot himmelen, opp mot lyset....

Og plutselig fløy jeg ikke lenger, plutselig løp jeg på veien igjen. Og lyset foran meg var frontlyktene på en bil som kom nærmere og nærmere. Jeg bare fortsatte å løpe mot den, uten å tenke meg om. Bilen tutet og begynte å bremse. Det var da jeg skjønte hva som holdt på å skje. Jeg følte meg som en veps da. Som når vepsen stikker og først etterpå skjønner at den kommer til å dø. Jeg stoppet opp. Det var ikke det at jeg ikke ville dø, for jeg ville dø. Bare ikke på denne måten, og i hvert fall ikke med medskyldige. Jeg stoppet, men for sent. Bilen bremset, men for sent. Jeg traff fronten på bilen og ble kastet bakover mot veien, og var bevisstløs før jeg traff bakken.

"Vi må jo gjøre noe!" "Hva da liksom, hun sprang jo rett på bilen vår!" "Vi kan jo ikke akkurat la henne ligge her." "Tror du hun rakk å pugge skiltet vårt eller?" "Herlighet da, vi kjørte jo søren meg på henne!" "Jeg er enig meg Isak, vi kan ikke la henne ligge her." "Hvorfor er du alltid enig med Isak?!" "Jeg er ikke alltid enig med Isak!" "Kan vi please fokusere på den bevistløse jenta vi nettopp kjørte på?" Det var nå jeg skjønte at det var meg de snakket om. Det verket i brystet og hodet og nå som jeg var ordentlig våken merket jeg at det var vanskelig å puste også. Jeg satte meg sakte opp og åpnet øynene. "Flott! Nå er hun våken også!" Sa stemmen til en tydelig irritert fyr som sto borte ved bilen. "Går det bra med deg?" Spurte gutten som måtte være Isak og rakte meg hånden sin. Bak han sto det en jente som hadde hørtes mye mindre frustrert ut før jeg våknet. "Ser det sånn ut?!" skrek hun til gutten "Hun ble nettopp kjørt på! Det blør jo søren meg nedover hele beina på henne! Å herregud!" Jeg så ned på bena mine, såklart, de trodde blodet kom fra da jeg traff bakken. "Neida." sa jeg hest. "Blodet..." resten av det jeg skulle si druknet i det gutten ved bilen begynte å rope: "HUN HAR EN KNIV! HUN HAR EN KNIV! NOEN TA DEN FRA HENNE!!" Jeg så ned på hånden min der kniven fortsatt var, med blodet fra kuttene mine fortsatt friskt. Isak og jenta så sjokka på kniven i hånda på meg da gutten ved bilen begynte å rope igjen. "Hun er en seriemorder! Hun kommer til å drepe oss! NOEN MÅ TA IFRA HENNE KNIVEN!!" Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og frustrerte tårer piplet ut fra øynene mine. "Herlighet Dennis hun er jo bare et barn!" ropte jenta tilbake, men Isak hadde tatt til seg hånden og så usikkert på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre så jeg bare kastet fra meg kniven og vi hørte den treffe bakken med et klirr før jeg trakk knærne opp mot meg og gjemte ansiktet i dem imens jeg gråt. Plutselig kjente jeg armen til Isak rundt meg. "Hei du, går det bra?" spurte han bekymret, men jeg rakk bare så vidt å riste på hodet før Dennis begynte å skrike igjen. "Det er et triks! Hold deg unna he-" Han rakk ikke si mer før vi hørte et høyt klask som bare kunne bety at jenta hadde slått til han. "Gidder du å holde kjeft i to minutter?!" ropte hun og klarte å både høres sint, irritert og frustrert ut på en gang.

Etter en liten stund med at Isak holdt rundt meg imens jenta og Dennis diskuterte i bakgrunnen løftet Isak meg opp. "Vi må kjøre henne hjem." sa han. "Vi kan ikke kjøre henne hjem sånn der, da kommer vi til å måtte fortelle foreldrene at vi kjørte på henne." Sa jenta. "Men foreldrene kommer til å bli kjempenervøse om hun ikke kommer hjem." Svarte Isak. Jeg ristet litt på hodet. "De vet ikke at jeg er borte." sa jeg svakt. Jenta klappet i hendene. "Da er saken avgjort! Vi tar henne med til leiligheten!" De andre bare sa seg enige og hun virket veldig fornøyd med at noe endelig var avgjort. Dennis satte seg inn i bilen bak rattet, jenta ved siden av og Isak satte seg baki ved siden av meg. Han ville visst sitte ved siden av meg for han satte meg i midten med seg ved siden av selv om det var plass til meg ved den andre døra. Da vi begynte å kjøre og han hadde festet beltet sitt la han armen rundt meg og jeg sovnet med hodet hvilende på skuldra hans.