One step at the time

10

Da jeg våknet neste morgen kjente jeg at noe var galt. Jeg kunne ikke høre kaffetrakteren fra oppe på kjøkkenet, og da jeg tok en dusj var ikke alt varmtvannet brukt opp. På vei  opp trappen hørte jeg ikke noe klirring i bestikk eller stemmene til mamma og Lene. Det var bare en trykkende stillhet som fikk meg til å føle meg veldig ensom. Nesten som om jeg var den eneste igjen på hele planeten. Da jeg kom opp på det tomme kjøkkenet så jeg en lapp på bordet. Jeg var litt redd for å åpne den, det var nok en lapp fra mamma og pappa, der det sto hvor de var, men jeg turte fortsatt ikke åpne den. Først hentet jeg meg en banan, også et glass melk. Ekstra lett. Det tok ikke lang nok tid. Jeg fant frem en skjærefjøl og en kniv før jeg hentet bananen igjen. Etter at jeg hadde skrelt den og kastet bananskallet skar jeg den opp i tynne, presis like store biter. Etter å ha kuttet den opp tok jeg en gaffel og spiste bananen, bit for bit. Jeg så på klokka. 3 minutter og 45 sekunder. Jeg klarte å drøye det i 3 minutter og 45 sekunder. Jeg sukket og tok opp lappen. Plutselig kunne jeg ikke bli ferdig med å lese lappen fort nok.

Til Emma.

Beklager at vi er borte når du står opp, med Lene fikk et anfall i natt og vi er på sykehuset. Vi kommer hjem i kveld. Ha en fin dag.

Klem mamma og pappa.

Såklart, Lene hadde jo epelepsi. Det var ikke ofte hun fikk anfall, så det var ikke rart jeg ikke tenkte på det. Hun hadde epelepsi i ganske sterk grad, og pleide å få GTK-anfall som inkluderer at hun svimer av også ligger og rykker til. Det er ekstremt ekkelt å se på. Hun måtte ha fått det i natt og mamma og pappa dro nok rett til sykehuset med henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke om at de ikke vekket meg. Jeg var søsteren hennes, jeg brydde meg jo om henne, i en viss grad, og jeg ville gjerne ha blitt med på sykehuset. Nå visste jeg ingenting om hvordan det gikk med henne. Jeg visste at en gang de drar dit kom hun kanskje ikke tilbake. Kanskje ville det bli så ille at hun måtte holde seg på sykehuset i flere uker, og selv om jeg ikke var like glad i henne som man pleier å være i søsknene sine var jeg glad i henne. Mamma og pappa skjønte ikke hvordan det er for meg å gå uvitende om hvordan det gikk. Det var slett ikke sikkert de kommer hjem i kveld.

Hele skoledagen var jeg helt fjern, og jeg glemte nesten at jeg skulle bli med Nick hjem. Jeg hadde mest sannsynlig bare gått rett hjem om han ikke hadde kommet bort til meg da skolen var ferdig. I dag hadde jeg tatt på meg en lyseblå dongeribukse og en lilla T-skjorte, og så klart en  hvit hettejakke over. "Du har jo sånne klær, jo." Sa Nick da han så meg. "Buksa er søstera mi sin da." Sa jeg og han flirte. "Har hun veldig store bein?" Jeg smilte. "Det er stretch." Sa jeg. Vi gikk bare og pratet om litt lærere og sånt helt til vi kom utenfor skolens område der ikke var like mange folk. "Hvordan har du det i dag da?" Spurte han. Jeg skulle til å si at det gikk bra, som jeg pleide, men jeg stoppet. Skulle jeg fortelle han om Lene. Han merket at jeg nølte. "Hva er det, har det skjedd noe?" Spurte han, plutselig bekymret. Jeg bet meg i leppa. "Lene fikk et epelepsi-anfall i natt." Sa jeg til slutt. "Søsteren din?" Spurte han. Jeg nikket. "Går det bra med henne?" Jeg skottet bort på han, men måtte se bort fra det intense blikket hans og så på veien i stede. "Jeg vet ikke. Mamma og pappa dro på sykehuset med henne, men jeg har ikke hørt noe fra dem." Han stoppet opp, grep tak i armen min og snudde meg mot han. "Vil du dra å besøke henne?" Det var noe i stemmen hans jeg ikke klarte å tyde. Noe veldig intenst. Jeg ristet litt på hodet. "Neida, det går bra. De sa de sikkert kommer hjem i kveld." Sa jeg. Jeg trodde ikke noe på det selv, men jeg ville ikke bekymre han. Han slapp taket i armen min og vi begynte å gå igjen. "Da så, men du må bare si ifra hvis du vil snakke om det." Han hørtes så bekymret ut. Det var litt søtt.

15 minutter senere satt vi på rommet hans med hver vår bagett og han med et skjema foran seg. Han tok en stor bit. "Klærne var vellykket." Sa han ganske utydelig siden munnen hans var full av mat. Jeg så litt rart på han. "Hva mener du med vellykket?" Spurte jeg med rynkede øyenbryn. Han svelget en gang før han svarte. "Jeg mener at du ser annerledes ut, og folk er mer vennlig innstilt til deg." Jeg så bort på skjemaet hans som han nektet å vise meg før jeg så opp på han igjen. "Hva mener du med folk?" Spurte jeg. Han lo. "Ikke vær så mistenksom, jeg mener bare at vennene mine ikke synes jeg er helt dum som snakker med deg lengre." Jeg bet meg i leppa og så bort mot vinduet hans der en ensom fugl fløy forbi. Han bodde i et tett bebodd boligfelt og det var sjeldent det var dyr her. Vennene hans syntes det var rart at han hadde snakket med meg. Hadde klær så mye å si? Jeg hadde lyst til å fortelle han hvor overfladisk vennene hans var, men jeg lot hver. Jeg visste ikke hvor nærme han var vennene sine, men han var i hvert fall nærmere dem enn meg og jeg ville ikke fornærme han på noen måte.

"Tenker du på søsteren din?" Spurte han, han hadde tydeligvis feiltolket uttrykket mitt. Jeg ristet litt på hodet, men jeg tror ikke han merket det. "Sikker på at du ikke vil besøke henne eller ringe moren din eller noe." Jeg så bort på han. Han hørtes virkelig ut som han mente det, at han brydde seg. "Nei." Sa jeg bare, det var meningen å si mer, men jeg visste ikke hva. "Hvorfor ikke?" Spurte han, litt forvirret. Jeg ristet litt på hodet igjen. "Har du noen søsken?" Spurte jeg i stedet for å svare. Han nølte litt, sikkert forvirret over spørsmålet mitt. "Nei." Sa han til slutt. Jeg sukket innvendig. Jeg kjente andre enebarn, de trodde det var umulig å ikke elske søsknene sine og mente alle krangler var søskenkjærlighet. For de fleste gjaldt kanskje dette også, så hvordan skulle jeg forklare en gutt uten søsken at jeg ikke elsket jenta med de samme genene som meg? Jenta jeg har kjent siden hun ble født. Jenta som krøp oppi sengen min da hun var liten og hadde mareritt. Jenta som trodde jeg var en engel sendt for å passe på henne. Det er flere år siden, og hun har forandret seg, men dypt inne er hun fortsatt den jenta. Og likevel elsket jeg henne ikke. "Du vil ikke forstå." Sier jeg bare. Og han nikker. Jeg ser på han at det ikke er fordi han skjønner hva jeg mener, men fordi han er for fordypet i sine egne tanker til å få det med seg.

"Skal vi gå ned med tallerkenene?" Spurte han meg i det han hadde svelget den siste biten av bagetten sin. Jeg prøvde å skjule med hånden min at jeg ikke hadde spist noe av min. "Ok." Svarte jeg, men da jeg løftet opp tallerkenen flyttet han blikket sitt til den andre hånden min som holdt bagetten. "Skal du ikke hva mer?" Spurte han. Jeg ristet på hodet. "Jeg er mett." Svarte jeg bare, og ignorerte at det kvernet seg i magen min. Han bare trakk på skuldrene før vi gikk ned igjen. Da vi kom ned tok han tallerkenen min, så imens han satte det i oppvaskmaskinen lå jeg bagetten min raskt inn i posen og ned i skuffen der vi hadde hentet dem.

Da vi kom opp på rommet igjen la han frem skjemaet så jeg skulle se det. "Som jeg sa; klærne var vellykket" Jeg så på skjemaet, nedover gikk det kolonner der det ikke sto noen ting og bortover sto hvor vellykket det hadde vært, fra ikke i det hele tatt, veldig lite, lite, nøytralt, litt vellykket, vellykket, veldig vellykket. I Den første kolonnen nedover hadde han skrevet "klær" og han hadde krysset av på vellykket. "Hva skal til for at det skal bli veldig vellykket?" Spurte jeg og så opp på han. "I dette tilfellet; At noen nye folk tar kontakt med deg." Jeg nikket. "Neste skritt er å gjøre deg mer sosial." Sa han og skrev "Sosialisering" i den neste kolonnen. Han hadde altså tenkt gjennom dette. "Hvordan skal du gjøre det?" Spurte jeg. Han så opp på meg. "Jeg skal ikke gjøre noen ting. Du skal gjøre dette." Sa han. "Hvordan skal jeg gjøre dette, da?" Spurte jeg, "Det må du hjelpe meg med." Han gliste. "Såklart. For det første, det finnes ikke noe mer usosialt en å høre på musikk. Kanskje utenom å lese, så det må du slutte med." Jeg så på han som om han var gal. "Det går ikke. Jeg bruker musikken for å ikke se ensom ut når ingen snakker til meg." Han gliste mer. "Synd. Det må du slutte med." Svarte han bare. "Hva skal jeg gjøre da? Jeg må gjøre noe!" Sa jeg frustrert. "Ingen grunn til å bli frustrert." Sa han og gliste. "Du skal tegne." Jeg så på han med hevede øyenbryn. "Hvorfor?" Spurte jeg. "Fordi det ikke er usosialt." Jeg himlet med øynene. "Hva om jeg suger til å tegne?" Spurte jeg. "Det gjør du ikke, alle jenter kan å tegne." Sa han. "Det er ganske diskriminerende." Svarte jeg. "Dere kan jo det, i hvert fall øyne! Dere tegner jo øyne hele tiden!" Sa han og slo ut med armene. "Sånn seriøst, jeg kan ikke tegne." Sa jeg, "Gi meg det arket." Han ga meg et av arkene som lå på bordet og en penn. Jeg startet å tegne et øye, og mitt øye var helt fantastisk. Jeg er helt seriøs, du har aldri sett en finere sirkel med en prikk inni. Merk ironien. Jeg så opp på han med et hva-var-det-jeg-sa-blikk. Han nikket bifallende. "Du har rett, du kan ikke tegne." Sa han til slutt. "Takk!" Jeg slo ut med armene. "Men du må fortsatt gjøre det." fortsatte han og jeg lot hendene falle. "Hvorfor?" Spurte jeg. "Fordi det er usosialt, og kanskje du kan bli flink til slutt." Jeg sukket, han var umulig å krangle med. "Ok da." Han smilte fornøyd. "Da forventer jeg å se deg sitte å tegne i morgen." Jeg himlet med øynene. "Ok."

__________________________

Ojojoj, dette ble en lang del. Håper dere likte den. Det ble veldig mye snakking mellom Nick og Emma her :)

Jeg drar til Japan i dag, så derfor blir det ikke noen flere oppdateringer på 3 uker, jeg håper dere overlever, men når jeg kommer tilbake skal dere få mange deler :)

- Nopestilldreaming