One step at the time

5

På vei ned trappen prøvde jeg å få pusten normal igjen, så jeg skulle slippe å måtte svare på spørsmål om hvorfor jeg var andpusten. Da vi kom til døren til stua stoppet Nick meg før vi gikk inn. "Marit trenger ikke vite noe om at jeg tok mobilen din." Han bet seg i leppa og så på meg. "Og moren min trenger ikke å vite noe om at jeg tekster med en gutt." Jeg smilte til han og vi tok hverandre i hånden. "Avtale." Vi slapp før han åpnet døren og vi gikk inn til de andre igjen.

"Hva gjorde dere?" spurte Lene med en gang vi kom inn. "Vi bare snakket." Sa jeg kaldt. Jeg merket Nick så på meg i sidesynet, litt overasket over hvor kald jeg plutselig hørtes ut. Jeg kunne ikke noe for det, jeg fikk ikke lenger dårlig samvittighet ovenfor Lene, det var hun som stjal foreldrene mine. Hun vet det kanskje ikke selv, men hun er selv ansvarlig for oppførselen sin og hun vet hvordan den er. Jeg og Nick gikk og satte oss på motsatt side av bordet for hverandre.

Middagen var det kjedeligste på lenge, de voksne snakket bare om ting som politikk og teaterstykker der det ikke skjer noen ting som om det er det mest spennende i verden. "Jeg liker hvordan de starter og slutter på samme sted. Som et symbol på at man kan komme langt i livet, men likevel ikke noe i det hele tatt." Sa mamma en gang. Nick og jeg hadde øyenkontakt nesten hele tiden, og når mamma sa dette himlet jeg med øynene og han begynte å glise. "Hva?" spurte jeg. Lene satt på den andre enden av bordet og de voksne brydde seg ikke om oss uansett. "Du gjør det der ganske ofte." Svarte han. "Hva da? Dette?" Spurte jeg og himlet med øynene. Han nikket og gliste. "Du gjør det der ganske ofte." Sa jeg. "Jeg gjør jo ikke noe?" Spurte han og gliset falmet. Jeg begynte ufrivillig å fnise, jeg latet som jeg mistet kniven ned på bakken for å dukke under bordet å skjule det for mamma og pappa som ville synes det var uhøflig. Nick dukket under bordet han også med et nytt glis om munnen. "Nå gjør du det igjen!" Utbrøt jeg. "Åja, dette." sa han og sendte meg det største, og mest tiltrekkende gliset jeg noen gang har sett. Og jeg skal bare innrømme det, akkurat da så han utrolig kjekk ut.

Da vi skulle dra kom Nick bort til meg og ga meg en klem. Jeg var litt forvirret, men klemte tilbake. "Ikke ignorer meg på skolen i morgen." hvisket han skjult bak håret mitt. "Ok." Som om det var jeg som kom til å ignorere han, tenkte jeg imens han trakk seg unna, det var nok han som kom til å ignorere meg. Vi sa hade en siste gang til Marit og Håkon før vi gikk ut og satte oss i bilen.

"Jeg sa jo dere kom til å bli venner." Sa mamma da vi satt i bilen på vei hjem. "Vi er ikke venner, dere tvang oss til å være sammen og vi var sammen." Svarte jeg med blikket ut av vinduet. "Hvorfor er du så sur hele tiden?" Svarte mamma irritert. Jeg himlet med øynene. Kanskje fordi jeg er deprimert, tenkte jeg, men jeg sa ikke noe. Men det hadde vært gøy å være med Nick, og jeg trodde kanskje vi kvalifiserte som venner, jeg var ikke sikker, jeg hadde ikke hatt noen ordentlige venner på en stund. Jeg ville bare ikke fortelle mamma at hun hadde rett. Bare kall meg en forferdelig datter, jeg vet allerede at jeg er det. Men jeg trenger ikke å unnskylde meg for å ha blitt et følelsesløst monster når det er de som har gjort meg til det.

Da jeg kom hjem gikk jeg rett inn på rommet, klokken var fem på 8. Jeg tok på litt ekstra eyeliner før jeg ropte opp til mamma og pappa. "Jeg er litt sliten, jeg tror bare jeg blir på rommet resten av kvelden!" Jeg fikk et ok til svar før jeg lukket døra. Nå ble de vel fornøyd, en hel kveld uten meg. Jeg gikk bort til vinduet og åpnet det, jeg la en kosebamse mellom vinduet og vinduskarmen så det ikke skulle slå igjen før jeg sprang ned til undergangen der Dennis, Alexandra og Isak allerede ventet.

"Hei." Sa jeg og smilte da jeg satte meg inn. Isak gliste. "Wow, når du ikke er nylig påkjørt og full av blod er du jo fin jo." Sa han og jeg så ut av vinduet for å skjule at jeg rødmet imens jeg lo. Hva var greia med all den rødmingen? "Hva skal vi gjøre?" Spurte jeg Alexandra som satt foran i dag også. "Vi tenkte å bare se en film hjemme hos oss." Svarte hun. "Ok." svart jeg og fortsatte å se ut av vinduet for å prøve å huske veien til senere, det ville bli kleint hvis de alltid måtte hente meg. Men kom det til å bli noe senere? "Nå får dere vel gjort opp for at dere kjørte på meg." sa jeg halvt på spøk, men mest for å sjekke. Var det eneste grunnen til at de gjorde dette? Alexandra lo litt. "Vi spurte jo om du ville henge med oss fordi du er kul." sa hun, men jeg kunne sverge på at jeg hørte Dennis mumle "Finnes ikke noe kulere enn folk som blir påkjørt." Jeg hadde på følelsen at han ikke hadde så lyst til å ha meg med.

Etter 10 min var vi fremme. De hadde visst stoppet på rema1000 på veien til for jeg måtte hjelpe til å bære handleposer fulle av brus, godteri, potetgull og pizza. "Dere spiser sunt ser jeg." De bare nikket til svar, og Isak gliste. "Dette er de beste årene i livet vårt vettu, må nyte det." Jeg smilte til svar, men ante ikke hva jeg skulle si. Jeg fikk vell bare håpe på at livet mitt rakk å bli litt bedre før jeg ble 17, hvis ikke kom jeg virkelig til å ha et sugent liv.

Vi bare inn alle handleposene og satte oss foran TVen, Alexandra satte på en eller annen skummel actionfilm jeg ikke hadde noen interesse av så jeg ble sittende å snakke lavt med Isak i stede, siden han hadde sett filmen før. "Er det sant at dere synes jeg er kul, eller har dere bare dårlig samvittighet for at dere kjørte på meg?" Spurte jeg bekymret. "Selvfølgelig synes vi du er kul, men..." Han bet seg i leppa og så ned. "Vi tenkte det måtte være en grunn til at du hadde fullt av nye kutt og løp bortover motorveien midt på natten så..." Han så på meg, men jeg satt og stirret tomt på TVen. "Dere tenkte jeg kanskje ville fortelle dere det?" spurte jeg med en stemme tom for noen slags følelser. Han nikket litt. "Er du sint." Jeg så på han igjen, han så bekymret ut. "Nei." Sa jeg til slutt, "Jeg er bare ikke vant til at folk bryr seg." Han smilte trist til meg og la armen sin rundt meg. "Vell, jeg, Alexandra og Dennis bryr oss." Jeg så på han med hevede øyenbryn. "Dennis også?" Spurte jeg med et lite smil. Han lo litt. "Det tar kanskje opp begrenset av oppmerksomheten hans, men han bryr seg han også."

Da filmen var ferdig og godteriet spist opp kjørte de meg hjem igjen. "Vi må møtes igjen en gang snart." sa Alexandra. "En gang vi kan snakke." Jeg smilte til henne, "Dere synes ikke det er rart at jeg er to år yngre enn dere?" Dette var også en ting jeg hadde tenkt på. "Neida, såklart ikke!", svarte hun før jeg lukket døra, gikk inn i undergangen, opp til huset og gjennom vinduet. Mamma og pappa hadde ikke merket noen ting. Skal jeg være glad eller trist for det?

-----------------------
Team Nick eller team Isak??