One step at the time

6

Neste morgen våknet jeg litt ekstra tidlig, så jeg fikk 10 minutter ekstra i senga. Jeg ble liggende å stryke over kuttene mine. Når hadde det blitt så ille? Hva var det som dyttet meg utfor stupet? Jeg visste ikke riktig, men jeg hadde ikke kuttet meg i går. Var det fordi jeg ikke hadde tid eller fordi jeg ikke trengte det? Sannheten er vel at det jeg ikke tenkte på det i det hele tatt. Det er ikke sånn at jeg kuttet hver dag, men jeg tenkte alltid på det, hadde alltid lyst. I går hadde jeg ikke lyst til det, jeg hadde faktisk en helt grei dag. Selv om mamma og pappa var like ufølsomme som før og jeg bare var hjemme halve dagen så hadde jeg det ikke fælt. Kanskje ting holdt på å snu? Kanskje jeg endelig var på vei ut av mørket.

Da jeg sto opp tok jeg på meg en mørkelilla topp med en svart cardigan over. Det var sikkert varmt nok til å gå uten, men jeg måtte skjule kuttene. Eller, jeg måtte ikke, men jeg fortrakk å gjøre det. Litt også for å slippe blikkene mamma sendte meg når hun kunne se dem. Jeg tok bare på meg en svart dongeribukse på beina. Jeg hadde glemt å lade mobilen over natta, så måtte klare meg uten musikk i dag. Jeg gikk opp, sa hade til mamma og pappa og pakket med meg en energibar før jeg gikk til skolen. Skolen lå heldigvis ikke mer en 10 min unna.

Jeg savnet ørepluggene mine og mobilen hele dagen, men mest i lunsjen. "Vennene" mine pleide egentlig ikke å snakke noe særlig med meg, men Sara måtte ha sett at jeg ikke hørte på musikk i lunsjen for hun kom bort til meg. "Hei." Sa hun med et smil. Jeg smilte tilbake, riktignok et falskt smil, men det vet ikke hun. "Hei." "Hvordan har helgen din vært?" Spurte hun og satte seg. Ja det hadde hun likt å vite. Vel, jeg gråt hele lørdagen, men så ble jeg påkjørt så det går bra, tror ikke det du. "Helt fin, din?" Hun smilte stort. "Fantastisk! Jeg og Emily var på kino på lørdag også overnattet hun til søndag." Sa hun. Koselig, rart dere aldri inviterer meg når dere er så glade i å snakke om det etterpå. "Så gøy, hvilken film?" spurte jeg høflig. "Pitch Perfect 2. Har du sett den?" Jeg fulgte ikke med lenger, Nick hadde nettopp kommet inn i kantina i andre enden av rommet, og han så rett på meg og smilte. "Mhm, jeg må gå nå." sa jeg bare og reiste meg opp. "Hva? Har du sett den? Hvem så du den med?" hun virket overasket. Wow, koselig. Jeg gadd ikke rette på henne og si at jeg ikke hadde sett den, jeg bare gikk mot den andre utgangen.

På veien bort skjønte jeg at dette var en dårlig idè. En helt elendig idè faktisk. Hva skulle jeg liksom si til han. Jeg bestemte meg for å bare gå rett forbi og late som ingenting. Den planen ble ødelagt da jeg var ca. 1 meter foran han, og han skjønte jeg ikke kom til å stoppe. "Snakkes senere." Hørte jeg han si til vennene sine før han kom bort til meg. "Hei." Sa han med gliset sitt. "Hei." sa jeg og smilte, og det var godt å kjenne at smilet ikke var falskt. "Jeg sa du ikke skulle ignorere meg." sa han på spøk imens vi gikk bortover. "Jeg så deg ikke." løy jeg. "Åja." Jeg er temmelig flink til å lyge. "Hvordan går det?" Spurte han. "Bra, hvordan det?" Han overhørte spørsmålet mitt. "Er du flink i matte?" Jeg så litt bort på han, han så alvorlig ut. "ikke egentlig." Svarte jeg. "Tror foreldrene dine du er flink i matte?" Jeg trakk på skuldrene, "Litt kanskje." "Flott!" Han gliste stort til meg og klappet meg på ryggen. "Snakkes!" Også var han borte. Jeg så litt rart etter han før jeg trakk på skuldrene og gikk til garderoben.

Da jeg kom hjem sto faktisk mamma og ventet på meg i døren, hun tok sekken min og spurte hvordan jeg hadde hatt det. Det hadde hun ikke gjort på flere år. Vi småpratet litt før vi gikk opp på stua. "Jeg har fått høre at du gjør det bra i matte." Sa hun, og jeg skjønte at dette var det hun ville snakke om, og sikkert grunnen til at hun hadde vært så hyggelig frem til nå. "Ja, det går bra." svarte jeg sjenert. Hun nikket, "Moren til Nick fortalte meg at Nick sliter litt med matte, og lurte på om du kunne hjelpe han?" Sa hun. "Det kan jeg sikkert." Svarte jeg, imens tegneserie-meg hadde en stor tankeboble over hodet med meg og Nick inni, da vi snakket i gangen. Han hadde altså ikke bare spurt randome spørsmål. "Så flott! Da blir du med han hjem etter skolen i morgen!" Også gikk hun inn på kjøkkenet for å begynne på middagen.

Jeg gikk ned på rommet igjen. Jeg hørte Lene komme hjem, mamma sto visst alltid og ventet på henne. Pappa kom hjem litt senere. Ingen av dem gadd å si hei til meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre så jeg sendte en melding til Isak.

Hei, hva gjør du?

- Emma

Jeg satt en stund og ventet på svar siden jeg ikke hadde noe bedre å gjøre. Jeg satte på litt musikk, men skrudde den raskt av igjen. Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle høre på, den musikken jeg vanligvis hørte på gjorde meg nå bare trist. Ikke fordi den var så trist, men fordi den minte meg på alle de deprimerende tankene jeg pleide å ha når jeg hørte på musikk. Jeg prøvde å sette på den typen musikk som vennene mine hørte på, men alt var så kjedelig, uorginalt og energisk. Jeg satte meg ned på sengen med hodet i hendene. Når hadde jeg forandret meg? Før elsket jeg den typen musikk, jeg pleide å sette den på imens jeg danset rundt i rommet som om jeg var i en musikkvideo. Jeg pleide å smile og le hele tiden, jeg pleide å være den hypre i gjengen vår, jeg pleide å være førstevalget.

Tankene overveldet meg. Før jeg visste ordet av det satt jeg på gulvet, med tårer rennende nedover kinnene mine og kniven i hånden. La meg glemme det, tenke jeg, la meg glemme alt sammen. Også dro jeg knivbladet over underarmen og lot den nye typen smerte redde meg fra den gamle.