One step at the time

4

Såklart måtte det være den Nick. Den populære Nick. Den kjekke, morsomme, populære Nick. Jeg sukket lavt da jeg så han. Det var i hvertfall ikke uten grunn folk syntes han var kjekk, det kan jeg jo si. Det mørkebrune håret, de varme øynene og den veltrente kroppen. Mange jenter som vil ha han ja. Også har vi meg, lysebrunt hår, blå øyne, og ganske lubben. Håret mitt er faktisk ikke så ille da, det er både tjukt og mykt, hadde ansiktet mitt sett litt mindre dødt ut hadde jeg nok vært ganske pen.

"Hei." Sa han selvgodt da han kom inn, et sånn type hei som hovedpersonen i sånne klissete kjærlighetsfilmer bruker når de skal sjekke opp en dame. Noe som betyr at han teknisk sett nettopp sjekket opp moren min. Jeg grøsset for meg selv. "Hei, du må være Nick." Sa mamma og smilte hyggelig. Seriøst? Hun visste navnet hans, men gadd ikke advare meg? Jeg hadde fortsatt ikke sagt noe, det var liksom ikke jeg som skulle holde samtalen i gang, tenkte jeg, men mamma var visst uenig. "Emma." sa hun og sendte meg blikk som tydelig sa at jeg skulle si hei. "Eh hei." Sa jeg og så opp på Nick. Han hadde visst nettopp dusjet for T-skjorten klistret seg til brystet hans og det våte håret hang ned i ansiktet på han. "Sett deg ved siden av Emma du." Sa Marit til Nick, og hadde jeg ikke kjent det så godt fra min egen mor hadde jeg ikke sett at det blikket hun sendte ham gjorde det tydelig at det ikke bare var et forslag. Jeg flyttet meg litt lenger bort så det ble bedre plass til han, men han satte seg fortsatt helt inntil meg. Tegneserie-meg tok da opp en pistol og skjøt han i hodet. Jeg prøvde liksom å gi mamma et inntrykk av at vi aldri kom til å bli venner her, da funket det dårlig at han satte seg helt inntil meg!

"Så Nick, hva gjør du på fritiden?" Spurte mamma. Jeg sukket. Dette ville bli en lang kveld. "Jeg spiller fotball." Svarte han med et skjevt smil. Jeg himlet med øynene. Hva var greia med at alle gutter skulle spille fotball? "Så gøy!" Fortsatte mamma. "Vi prøvde å få Emma til å begynne, men hun hadde virkelig ikke lyst." Hun lo litt og jeg la ansiktet i hendene. "Du skulle sett henne ute på banen der, hun var vell 7 år, hun sto bare med armene i kors og nektet å røre seg." Nick lo med og jeg trodde jeg skulle dø av skam. "Mamma." Sa jeg, fortsatt med ansiktet ned i hendene. "Nick? Kan ikke du gå og vise Emma rommet ditt?" Spurte plutselig Marit. "Ja klart det, kommer du?" Spurte Nick. Siden jeg hadde ansiktet ned i hendene hadde jeg ikke merket at han reiste seg. Jeg snudde meg mot mamma. "Synes du virkelig det er greit at din 15-årige datter blir med en gutt opp på rommet?" Mamma og Marit bare lo. "Kom igjen da Emma, han biter ikke." Spøkte pappa. "Vet vel ikke du noe om." Mumlet jeg og reiste meg surt.

"Har du virkelig ikke lyst til å se rommet mitt i det hele tatt?" Spurte Nick da vi var på vei opp trappen. "Det er ganske fett altså." Jeg smilte av dette elendige forsøket på en spøk. "Er bare ikke i så godt humør i dag." Sa jeg, noe som var løyn. På grunn av det med Isak, Alexandra og Dennis var dette den beste dagen jeg hadde hatt på lenge. Dessuten føltes det ut som alt holdt på å snu. "Noe sier meg at det er ofte du ikke er i så godt humør." Sa han, og det var tydelig at han ville ha meg til å snakke mer. "Hva da for eksempel?" Spurte jeg og han snudde seg og så på meg. "Du bruker jo omtrent bare svarte klær, på skolen også." "Også?" Spurte jeg, men jeg tenkte på helt andre ting, la han merke til meg på skolen? "Det er jo typisk for litt deppa folk da." Sa han bare med et skuldertrekk før han åpnet døra til rommet sitt. "Damene først." Han gliste til meg. Jeg ristet litt på hodet før jeg gikk inn. Ok da, rommet hans var rimelig fett. Han hadde hengt opp fotballplakater på veggene, og hadde en stor dobbeltseng med enkelt mørkeblått sengetrekk. På den ene siden av rommet var det et stort skap der klærne hans sikkert var, rommet var omtrent dobbelt så stort som mitt. Dessuten hadde han fotballspill, TV og sofa. "Wow." sa jeg "Kult rom." For en underdrivelse, tegneserie-meg ville slått seg selv i hodet med en hammer. "Takker." svarte han, og jeg kunne høre han gliste. "Digger jakka forresten." Jeg måtte nesten le, nesten.

"Hva gjør du på fritiden da? Siden du tydeligvis ikke spiller fotball." Han gliste ertende til meg og jeg stønnet. "Jeg kan ikke tro mamma fortalte det der!" "Hva, hvorfor ikke?" spurte han, fortsatt glisende. Jeg så irritert på han "Fordi hun har tusen historier om hvor fantastisk Lene er, men hun må bare absolutt alltid snakke om hvor mislykket jeg er!" Han så forvirret på meg. "Du er vell ikke mislykket bare fordi du ikke spiller fotball?" Spurte han. "Det er ikke bare det, men hun gjør det så tydelig at hun er mer stolt av Lene!" Sa jeg med blikket i veggen framfor meg. Vi hadde satt oss i sofaen. "Jeg tror jeg har kommet frem til grunnen for det dårlige humøret?" Han så spørrende på meg. *pling*. Jeg fikk en melding. "Du er ikke halvveis en gang." mumlet jeg imens jeg gikk inn på mobilen.

Hei, hvordan går det? Lyst til å komme bort i kveld?

- Isak

Jeg begynte ufrivillig å smile mot mobilen imens jeg skrev et svar.

Gjerne det, men er på middag nå. Sikkert ferdig 8. Hvordan fikk du nummeret mitt?

- Emma

"Hallo? Jorden til Emma, noen hjemme?" hørte jeg Nick sin stemme si og jeg så opp. "Hva?" spurt jeg forvirret. "Hvem var det fra?" spurte han. Ops, han måtte ha prøvd å få tak i meg en stund. "Åja, bare en gutt, du kjenner han ikke." Skyndte jeg meg å si. "Ooo, en gutt?" spurte han og begynte å heve og senke øyenbrynene sine. "Nei, ikke sånn!" sa jeg fort. "Er det noen gutter du er sånn med da?" *pling*. Jeg ristet bare på hodet og leste meldingen.

Ok, vi venter ved undergangen da ;) Jeg har mine metoder ;P

- Isak

Jeg begynte å smile av denne meldingen også, men prøvde å skjule det for Nick imens jeg svarte.

Den er grei :)

- Emma

"Sånn seriøst, jeg tror ikke noe på at det ikke er noe på gang på den måten du smiler på nå, få se." Før jeg rakk å gjøre noe tok han mobilen min og sprang bort til senga. "Nei! Få den!" ropte jeg og løp etter han, egentlig var det ikke noe farlig om han så meldingene, men jeg var redd han ville si noe til mamma og hun ville aldri la meg dra. "Hva er det som er så hemmelig at jeg ikke får se?" Spurte Nick og reiste seg opp i senga og jeg klatret etter. "Ingenting! Få mobilen!" Jeg begynte å hoppe for å få tak i mobilen, men han holdt den over hodet på meg, og dessverre var han høyere enn meg. Det eneste som sto i hodet på meg var å få tak i den mobilen før han leste meldingene fra Isak så jeg hoppet rett og slett på han så han datt over ende på senga med meg oppå seg. Da banket det på døra. Jeg ble livredd og kastet meg bare etter mobilen med så mye fart at jeg datt ned fra senga og landet på gulvet akkurat i det Marit kom inn.

"Nei, men Emma? Hva gjør du der nede?" Spurte hun bekymret. "Ehm, jeg bare... snublet." sa jeg, glovarm i hele ansiktet. På en eller annen måte hadde Nick klart å sette seg opp så hans positur så ikke rar ut i det hele tatt. "Jeg skulle bare si ifra at det er middag nå, så dere kan komme ned." Sa Marit med et smil før hun lukket døren. Straks døren var lukket kastet Nick seg bakover i sengen i latterkrampe. "herlighet... for.. en .... unnskyldning!" Klarte han å få frem mellom latterhikstene og jeg prøvde å se irritert på han, men lo selv også. "Det var så kleint!" Sa jeg og la mobilen i lomma.

Etter et halvt minutt til reiste Nick seg. "Vell, vi får vell gå ned da." Jeg nikket og tok imot hånden han ba meg for å hjelpe meg opp før vi gikk ned igjen.