One step at the time

2

Jeg våknet i et fremmed rom på en sofa. Sofaen var en typisk slitt, nedsunket, gammel, funnet-gratis-på-gata-sofa, men fortsatt behagelig. På veggen på motsatt side var det hengt opp en flatskjerm TV og midt i mellom TVen og sofaen sto det et lite stuebord. Til høyre var det kjøkken, der jenta fra i går nå sto og lagde frokost imens hun hørte på musikk på radioen. Nå i dagslys var det mye enklere å se henne ordentlig. Den blonde håret var satt opp i en rotete hestehale og det var kun et lett lag med sminke i ansiktet hennes. Magetoppen hennes viste fram en perfekt flat mage, og sammenlignet med min egen var det ikke rart jeg jeg ikke hadde lyst til å spise lenger. Jeg så meg litt rundt. Selv om det var rotete her var det koselig. Klærne på gulvet sammen med de lyse veggene fylt med tullebilder gjorde det tydelig at det bodde ungdommer i leiligheten. Kjøkkenet var lyst og så veldig nytt ut. "Å! Du er våken!" sa jenta da hun merket at jeg var våken. Jeg nikket taust. "Jeg lagde en brødskive til deg, her." Hun ga meg en brødskive med hvitost. "Tenke det var ganske safe med ost." sa hun og smilte. Jeg nikket bare og begynte å spise. "Jeg er Alexandra. Hva heter du." Jeg svelget "Emma." sa jeg svakt. Hun nikket bare før hun snudde seg mot en dør ved siden av kjøkkenet. Hun gikk bort og banket et par ganger. "Dennis! Isak! Dere risikerer å være treigere opp om morgenen enn en nylig påkjørt person!" Jeg måtte smile litt av denne måten å vekke noen på før jeg spiste den siste biten av brødskiven.

Akkurat da jeg svelget den siste biten kom Isak ut av rommet og jeg holdt på å sette biten i halsen. Som med Alexandra hadde jeg nesten ikke kunnet se han i går, og det var bra, hvis ikke hadde jeg kanskje svimt av igjen. Han hadde mørkeblondt hår som sto ut til alle kanter, og blå øyne. Han måtte være rundt 17. Han hadde på seg en svart adidas-bukse, og holdt akkurat på å tre på seg en T-skjorte da han kom inn. Men før han fikk tatt T-skjorta ordentlig på seg rakk jeg å se en ganske så perfekt mage, med ganske tydelig six-pack. Jeg ble plutselig var på hvordan jeg selv så ut. Håret mitt så sikkert ut som et kråkereir og jeg hadde ikke dusjet på to dager. Øynene mine var hovne og røde av tårene jeg hadde grått i søvne, og bena mine var fulle av størknet blod. En gang i natt måtte sårene ha sluttet å blø, men det var tydeligvis etter at jeg kom hit for sofaen var også full av blod.

"God morgen." sa Isak muntert, Alexandra svarte, men jeg klarte ikke. Jeg merket øynene mine fylte seg opp med tårer igjen. Nå hadde jeg ødelagt sofaen deres også! "Jeg beklager." sa jeg svakt og prøvde å blunke vekk tårene. "For hva da?" smilet var blåst vekk fra ansiktet til Isak og han så bekymret på meg. "For at jeg sprang på bilen deres og for å ha fylt opp sofaen deres med blod." Jeg snakket til hendene mine som drev og fiklet med kanten på T-skjorten min, jeg turte ikke se opp på dem. Ingen av dem sa noe, så jeg så forsiktig opp på dem og begge stirret på kuttene mine som hadde blitt synlige når jeg uheldigvis hadde dratt opp T-skjorten imens jeg fiklet med kanten. Jeg skyndte meg å dra den ned igjen, men for sent. "Kutter du deg?" spurte Isak. Jeg nikket svakt, nå med blikket ned igjen. "Hvorfor?" spurte Alexandra. Jeg bare ristet på hodet. Hvordan skulle jeg fortelle dem det? Skulle jeg liksom fortelle vilt fremmede folk om problemene med foreldrene mine, skolen og meg selv? Tror ikke det du. "Jeg tror ikke hun vil snakke om det." sa Isak. Jeg nikket litt.

Etter dette hadde Dennis kommet inn. Og Alexandra hadde brukt det at han måtte hjelpe henne på kjøkkenet som unnskyldning for å få en sjanse til å fortelle han om kuttene mine. Jeg er ikke dum, jeg vet det var det de snakket om. Isak hadde gått og hentet en klut med vann og hjulpet meg med å vaske bort blodet fra beina mine. "Hva med sofaen?" Sa jeg svakt. "Det går bra, vi skulle ha ny snart uansett." sa han med et lite smil. Jeg følte meg fortsatt forferdelig. "Hva heter du?" spurte han for å skifte samtaleemne, jada, jeg visste det var det han gjorde. "Emma." Han smilte til meg. "Jeg heter Isak." Jeg nikket. "Jeg vet, jeg hørte Dennis si det i går." Han nikket litt. "Hvor gammel er du da?" spurte han. "15." "Kult, jeg er 17. Alexandra også, Dennis er 18." Jeg nikket bare. "Han fikk nettopp lappen, dette var vel tredje turen eller noe. Ikke så veldig vellykket," jeg smilte. "Han håper foreldrene hans ikke får vite noe om de, da tar de sikkert fra han bilen." Jeg lo litt. Jeg likte at Isak snakket om andre ting. "Er det hans leilighet?" spurte jeg. "Nei, den er alle sin. Vi tre deler. Bare en av oss hadde aldri hatt råd til leia." Svarte han. Jeg nikket litt og så på imens han gikk og hentet en ny klut, som ikke var full av blod. "Så du har jobb i tillegg til skolen?" spurte jeg. "Ja, jeg jobber med å sette på plass varer på Rema1000 ned i gata." Jeg bare nikket. Vi ble sittende i taushet resten av tiden og jeg lurte på om mamma og pappa hadde merket at jeg var borte. Det var søndag, og siden jeg pleide å holde meg rommet mitt omtrent hele helga kunne det godt hende de ikke visste at jeg ikke var hjemme enda.

Etter at de andre hadde spist frokost ble de sittende å se på meg. Det virket som de ventet på at jeg skulle si noe, men jeg hadde ingenting å si. Jeg hadde hvertfall ikke tenkt å be dem kjøre meg hjem, de hadde allerede gjort nok for meg. "Kleeeeint." sa jeg med et lite smil og Isak begynte å le. Alexandra lo litt hun også, men Dennis bare himlet med øynene. "Vell... burde du ikke dra hjem snart Emma?" Spurte Alexandra. Før jeg rakk å si noe brøt heldigvis Isak inn. "Burde vi ikke være sikre på at hun er helt frisk først? Tenk om hun har hjernerystelse eller noe?" Dennis gikk bort og skrudde på TVen. "Det kan vi jo enkelt finne ut av." han satte på en eller annen fotballkamp også ble vi sittende å se på den i ca. 30 sekunder før han sa noe igjen. "Har du vondt i hodet?" Jeg ristet bare på hodet, ganske forvirret. "Da kan vi gå ut fra at du ikke har hjernerystelse. Nå kjører vi deg hjem." Det virket ikke som Isak eller Alexandra hadde noe å si på det så da ble det sånn.

"Tusen takk, for alt." sa jeg da de slapp meg av bortenfor undergangen. "Ring oss en gang." sa Alexandra og Isak ga meg en lapp med nummeret sitt på. "Samme om du vil finne på noe, rømme eller snakke. Vi er der for deg." Jeg smilte takknemlig til dem før de dro igjen.