KAPITTEL 1

23 2 0
                                    

Monica's POV

Jeg fatter ikke at hun var kommet i trøbbel igjen. Dette er tredje gang denne uken. Hun må virkelig slutte med dette. Dette har gått over styr.

Jeg var på vei ned bakken fra huset mitt og satte kursen nedover til politistasjonen. Elina har kommet i trøbbel med politiet enda en gang.

Det var blitt mørkt ute og klokken nærmet seg 11. Selv om det var høst, var det kald og mørkt ute likevel.

Jeg fisket opp telefonen fra lomma og ringte Emeb og sa at Elina var hos politiet og at vi måtte hente henne.

Veien til politistasjonen virket uendelig lang i mørket selv om jeg bare bodde noen kvartaler unna det, akkurat som Emeb. Jeg var sikker på at jeg kom til å møte henne på veien snart.

Når jeg var kommet halvveis, møtte jeg endelig på Emeb. Hun virket sliten, som om hun hadde løpt ned på veien for å ta meg igjen.

"Elina har havnet i trøbbel igjen. For tredje gang denne uken" forklarte jeg til henne mens vi gikk bortover gangstien.

"Hva har hun gjort denne gangen da?" spurte Emeb. "Vet ikke. Hun sa bare at vi måtte komme ned til politistasjonen for å hente henne " sa jeg og så ned på bakken mens vi gikk videre.

Etter fem minutter med gåing og snakking om alt mulig, var vi endelig fremme. Vi gikk inn og møtte Elina først, etterfulgt av kjæresten hennes og en politibetjent.

"Hva har du gjort denne gangen?" spurte jeg henne, klar for et endelig svar. "Det var ikke min feil. Jeg bare" sa hun før hun ble avbrutt av politimannen.

"Hun har slått til naboen sin og nesten gjort et inbrudd" sa han og så på Elina med skumle mørke øyne.

"Hvem nabo og hvorfor?" spurte Emeb som nå stod ved siden av meg.
"Han heter Olly Murf. Han var syykt irriterende, så han fortjente det" sa Elina og så på meg og Emeb.

"Hun mente ikke noe vondt med det, tror jeg" kom det plutselig fra kjæresten hennes som stod å holdt rundt henne bakfra.

Elina så opp på han og smilte.

Kjæresten til Elina heter Naill Horan. De har vert sammen i fem år nå.

Mens jeg og Ian har vert sammen i seks år. Jeg og Ian har kjent hverandre siden vi var små. Vi var nesten alltid sammen på skolen og fritiden.

Elina og Naill har kjent hverandre i snart ti år. Ingen av oss vet hvor de møttes først. De har ikke fortalt det enda.

Men nok om kjærlighet! Tilbake til virkelighet og ut av tankene.

Jeg og Emeb vekslet blikk mellom Elina, Naill og politimannen.

"Jeg blir nok nødt til å ringe foreldrene dine og fortelle dem om hva du har gjort denne gangen" sa politimannen med en mørk og nesten skummel stemme.

"Ok, det går fint. De har begynt å bli vandt til det" sa Elina. "Så dere kommer nok til å bli vandt til å ha meg her" sa Elinaog så på politimannen som så veldig skuffet og redd ut.

"Og dere må bli vandt til å hente meg her, enten på morgenen eller på kvelden" sa Elina en siste gang og pekte på oss andre.

"Når kan hun få bli med oss og dra hjem?" spurte Naill og holdt rundt Elina mens han så på politimannen.

"Hun kan få gå hjem nå. Håper ikke jeg ser deg her en gang til" sa politimannen før han snudde seg og gikk.

Jeg så på de andre før vi falt sammen i latter og gikk ut i høst været. Naill hold rundt Elina og vi andre gikk vedsiden av hverandre.

Plutselig ringte telefonen min. Jeg tok den opp av lomma og så at det var Theo som ringte. Jeg har jo helt glemt han bort! "Hvor er du? Skal ikke du være hjemme?" spurte han. "Jo jeg er på vei hjem nå. Jeg måtte bare hente Elina. Er ikke Ian hos deg?" spurte jeg han. Det tok litt tid før han svarte tilbake. "Vet ikke. Tror ikke det" sa han litt nervøst.

Jeg skjønte at det måtte være noe galt. Ian er jo alltid hjemme.

"Jeg kommer nå. Ta det med ro Ian kommer nok snart og jeg er rett rundt hjørnet" sa jeg og så på de andre. De så rart på meg og lurte på hvem det var. "Ok, ses snrt" sa han før han la på.

"Hvem var det" spurte Elina. "Theo. Jeg hadde helt glemt han bort" sa jeg. Nå var jeg begynt å bli litt nervøs.

"Han klarer seg. Han er jo 15 år nå. Ikke tenk på det andre som har skjedd. Han har det nok bra" sa Emeb og prøvde å roe meg ned.

"Ian er heller ikke hjemme. Det må være noe galt" sa jeg og så ned på bakken.

"Det går nok helt fint. Begge to har det nok bra. Pust med magen og ro deg ned" sa Elina og Emeb neste i kor. Det var tydelig at de var begynt å bli litt irritert på masingen min.

"Greit. Vi ses i morra" sa jeg før jeg gikk opp bakken og inn mot huset mitt.

"Hallo. Er det noen her?" ropte jeg ut i hele huset. "Jeg er her. Og jeg fant Ian" ropte Theo tilbaket.

Takk og lov for at begge to var hjemme og i trygghet.

Jeg gikk inn i stua og fant først Ian sitte i sofaen så Theo ligge på gulvet. "Hvorfor ligger du på gulvet?" spurte jeg og satte meg ned i sofaen ved siden av Ian.

" Jeg vet ikke selv. Jeg ble trøtt og bestemte meg for å legge meg ned på gulvet" sa han likegyldig og så på opp på oss.

"Hva har du vert egentlig? Da jeg gikk ned hit, så var du borte" spurte Ian og så på meg, litt bekymringsfullt. "Jeg måtte hente Elina hos politiet. Hun hadde havnet i trøbbel igjen" fortalte jeg.

"Noen må få styr på henne" sa Theo og så opp i taket.

Etter å ha forklart alt til dem, bestemte jeg meg for å gå å legge meg. Jeg var blitt utrolig sliten etter alt dette styret med Elina og politiet. Nå skulle det bli godt å legge seg ned undre dyna og sove.

Jeg begynte å tenke litt på om hva som kommer til å skje med alle oss i fremtiden. Tenk om noe fælt kommer til å skje med oss. Om noen blir skadet eller tatt. Jeg vil ikke at det samme som skjedde moren og faren min, skal skje med de andre.

Nei, dette blir for mye for meg. Jeg må virkelig slutte å tenke. Det er jo nesten blitt farlig for meg. Jeg må virkelig begynte å tenke på noe hyggelig i stedet for fremtiden.

Jeg hørte at Ian kom opp trappen sammen med Theo.

Etter litt kom Theo inn på rommet og sa god natt før Ian kom og la seg ved siden av meg. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet trygt i armene hans.

HOMEWhere stories live. Discover now