Monica's POV
"Hade, ses etterpå" sa jeg før Elina, Niall og Emeb gikk etter frokost.
Vi hadde avtalt å møtes senere på dagen for å gå litt rundt i byen og se om vi finner noe vi vil kjøpe. Eller noe å kjøpe til andre siden det nærmer seg jul snart.
Nå var det på tide å fortelle om drømmen til Ian.
Ian og Theo stod på kjøkkenet og vasket opp etter de andre. De vil virkelig ikke ha meg på kjøkkenet.
Jeg gikk bort til Ian som stod ved kjøkken bordet og samlet opp tallerkener og glass.
"Du?" begynte jeg. "Jeg må fortelle deg noe". Han så rart på meg. "Ikke si at du er gravid eller noe" sa han og gav meg et urolig blikk. Jeg brøt ut i latter før jeg svarte. "Nei, det er jeg ikke så ta et med ro nå" sa jeg og beroliget han.
Jeg kunne se at det gjorde han lettet. Det ville jo jeg også bli. Vi er begge enige om at vi ikke vil ha noen barn før vi vet at det er trygt nok for barnet å leve hos oss.
"Takk. Hva var det du ville fortelle meg da?" spurte han og så meg inn i øynene.
Jeg trakk pusten dypt inn og fortalte om hele drømmen jeg hadde hatt.
Selv om det ikke er noe stort eller dramatisk, så kunne jeg føle at det var noe som ikke stemte. Jeg har aldri hatt en slik drøm og jeg har heller ikke blitt redd av en drøm. Da jeg var liten hadde jeg ikke mareritt, så jeg vet ikke hvordan det er.
"Vet du hvorfor du fikk den drømmen? Hvem var det som snakket til deg og hvem er Katie?" Spurte han og trakk meg inn i en klem. Det trengte jeg virkelig nå.
"Nei. Jeg har spurt meg selv om det samme. Og jeg ble faktisk redd".
Han så på meg og virket ganske overrasket over svaret mitt. Før han reiste seg og gikk ut i stua. Da han kom tilbake hadde han hentet Theo.
"Søsteren din er redd" sa han og så på Theo som fikk et sjokkert blikk. Han så mellom meg og Ian et par ganger.
"Er hun redd? Men du blir aldri redd eller nervøs eller noe! Du har bare to følelser : glad og sint" sa Theo og gikk nærmere meg. Nå kunne jeg se ned i øynene hans og jeg kunne se at han var nervøs og sjokka. Det er ulikt han å være nervøs så ofte. Han pleier jo bare å være den modige og fryktløse broren.
"Hvorfor er du nervøs? Du pleier jo aldri å være nervøs. Du er jo alltid den modige og fryktløse broren min" sa jeg, men han svarte meg ikke. Jeg bøyde meg litt ned. Nå stod vi ansikt til ansikt. "Jeg hadde bare en drøm som gjorde meg litt redd. Det er ikke farlig, ingen kommer til oss. Unntatt Elina, Niall og Emeb" sa jeg til Theo.
"Lover du? At ingen kommer hit igjen, unntatt Elina , Naill og Emeb?" Spurte han og så opp på Ian som stod i dørkarmen, med tårer i øynene og så på oss.
"Går det bra Ian?" Spurte jeg og Theo i kor. Ian så ned på oss.
"Ja ja. Det er bare et fint søsken øyeblikk" sa han med tårefull stemme. Jeg og Theo begynte å le litt over Ian. Han hadde begynt å gråte av meg og Theo som snakket. Det var nytt. Jeg reiste meg opp, gikk til Ian og gav han en kort klem før jeg tørket en liten tåre som rant ned på kinnet hans. Han smilte tilbake.
Jeg snudde meg tilbake til Theo som stod å lo av oss.
"Å hva er det du står der å ler av?" spurte jeg og begynte å le av mitt eget spørsmål.
"Jeg ler av dere. Når ble dere så myke? Dere er alltid så alvorlige og skumle og nå står dere der å både griner og ler. Dette er noe nytt" sa Theo og gikk i stua.
Jeg og Ian knakk i latter før vi innså at det var sant. Jeg har blitt annerledes etter drømmen.
Jeg snudde meg og så på Ian. "Så, skal jeg fortsette å tenke på drømmen eller bare glemme den fullstendig?"
Ian så på meg og tenkte en god stund. Han virket veldig alvorlig. Det er normalt for han. Alvorlig.
"Det kan du bestemme selv. Jeg syns at du burde finne ut litt mer om den" sa han. Jeg måtte innrømme at han hadde rett. Jeg er jo nysgjerrig på drømmen selv.
"Takk for din mening, Ian. Det betyr mye for meg at du stiller opp".
"Ja, jeg vet. Jeg er helt fantastisk!" sa han og smilte overlegent. Stor selvtillit her. Han så opp meg og ga meg en lang klem.
"Nå. Skulle ikke du ut på en café snart? Du burde komme deg avgårde snart. Og ikke glem å fortelle dem om drømmen din. Kanskje de kan hjelpe deg litt med den?"
Du hadde jeg helt glemt! Jeg skal jo på cafe om en halvtime!
"Takk Ian! Vi ses senere i dag". Det var det siste jeg sa før jeg gikk ut av døren og alt ble svart.
•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•°•
Til de som ikke vet er Emeb - Elisa Marie.
~Natalie
