Beauty in Chains - Jason mccann

Kapittel 11 - Flekken

Jeg skrek. Tårene mine sprutet og jeg fikk ikke puste. Jeg sperret opp øyene mine og hendene mine fomlet desperat rundt meg for å prøve å finne ut av hvor jeg var. Hvor var pisken og de skumle mennene? Hvor var skogen og mørket? For her inne var alt lyst og pent. Var det bare en.. drøm? Jeg prøvde å roe meg ned og få pusten min under kontroll. Plutselig ble jeg kastet tilbake til virkeligheten. Jeg gikk fra et helvete til et annet. Akkurat nå var jeg lykkelig over at det var dette helvete jeg befant meg i og ikke det i drømmen min. For akkurat nå hadde jeg det ikke vondt. Jeg lå på en deilig myk seng, solen fra vinduet lyste opp rommet og jeg var helt alene. Hvertfall i et lite sekund, for plutselig ble døren slått opp. "Hva faen skjer!?" hikstene mine ble svakere. Jason tittet sint rundt om i rommet. Jeg så på måten han nærmest ransaket alt her inne. "Var det noen her?" Sa han litt lavere denne gangen. Jeg ristet svakt på hodet. Ikke som jeg vet hvertfall. Jason pustet tungt ut. Han virket litt irritert, noe som skremte meg veldig med tanke på hvordan han kan være og hvordan han forlot meg i går. Jeg prøvde å kjempe mot skjelvende mine, men det fikk meg bare til å skjelve enda mer. Jeg dirret. "Hvorfor hyler du sånn da?" han så på meg med litt sinte øyne. Sinte, men fortsatt utrolig pene øyne. "Unnskyld jeg-jeg mente ikke... Det var.." Jeg stoppet opp og tørket tårene mine. "En drøm" mumlet jeg ut til slutt. Jason sine øyne myknet opp. "Faen heller da Victoria.." kom det ut fra han før han satte seg på sengekanten. Han gne hendene sine i ansiktet og pusten hans roet seg. Jeg hadde roet meg litt ned men fortsatte å gråte. Jeg bare klarte ikke å slutte. Jeg satt i senga med knærne mine trukket inntil brystet mitt. Jeg trakk dyna mot ansiktet og gråt mot den. Ville ikke provosere han, men jeg bare klarte ikke å stoppe tårene akkurat nå. Jeg var bare så utrolig sliten. "Hey.." En hånd la seg beskjedent på ryggen min og strøk meg opp og ned. Han kunne kjenne ribbeina og ryggraden min som stakk ut fra under huden. "Ehm.. Det går fint." sa han med en myk stemme. Prøvde han å trøste meg? Går fint? For han ja! Men ikke for meg. Jeg løftet hodet mitt opp fra dyna og stirret tomt ut i rommet. "Jeg er sulten, tørst, jeg så en mann bli drept, dere har tenkt til å selge meg sånn at.." Jeg trakk puten dypt før jeg fortsatte. "Sånn at jeg kan bli voldtatt helt til jeg dør hos en mann jeg ikke en gang kjenner. Og jeg skjønner ikke hvorfor.. Hvorfor vil du meg så jævlig vondt Jason? Hva har jeg gjort deg? Har noen i familien min gjort dere urett? Om du bare kunne fortelle meg hva som skal til for at jeg kan få dra tilbake til familien min så.. Så gjør jeg det med glede.. Okay? Jeg orker ikke å vite at mamma og pappa bekymrer seg over meg lenger. Jeg orker det bare ikke mer.. Aldri før har jeg ønsket å dø like mye som jeg gjør nå." de hese ordene bare rant ut av munnen min akkurat som tårene mine. Jeg snudde meg mot Jason og så dypt inn i hans overraskede øyne. "Så ikke fortell meg at det går fint. For dette er så langt ifra fint som det er mulig å komme." Det var en lettelse. Å kunne sette ord på hva jeg følte og faktisk si det ut høyt, men samtidig var det også utrolig skremmende. Hvordan kommer Jason til å ta dette? Hånden hans stoppet å stryke og bare hvilte på ryggen min. Det var stille, lenge. Han rørte ikke en muskel, bare stirret inn i øynene mine. Ble han lei seg? Umiddelbart kjente jeg en klump av dårlig samvittighet legge seg midt i magen min. Kanskje jeg gikk litt for langt. Han sa jo i går at han ikke hadde valgt dette livet selv. Klumpen vokste med hvert sekund som gikk. Men si noe da Jason! Ikke bare sitt der.. Jeg fikk så utrolig vondt av han når han så på meg sånn. Endelig kom det noe ut av munnen hans. "Det er egg og bacon på kjøkkenet. Bli med da." Han reiste seg opp og begynte å gå mot døra, men jeg ble bare sittende like stille. Var det alt? Han snudde seg og så på meg spørrende. "Ja kommer du?" 

Jeg hadde fått låne noen andre klær, det var fortsatt bare joggebukse og hettegenser men det var hvertfall et par rene og litt varmere. Egg og bacon hadde jeg også fått.. Jeg hadde aldri sett denne delen av huset før. Det var stort og varmt med et nydelig kjøkken og en fantastisk stue. Ingen av oss hadde sagt så mye så langt. Jeg satt stille ved kjøkkenbordet mens jeg så på at Jason ryddet vekk maten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det var så fredelig. Jeg likte det han hadde på seg. En mørkeblå t-skjorte og mørke jeans. Det satt perfekt på han. Alt føltes liksom så vanlig her jeg satt og studerte han mens han gjorde vanlige huslige ting. Jeg tok meg selv i å fantasere at dette var huset mitt, at Jason var kjæresten min og at vi levde her sammen. Bare oss to. Det var en fin tanke.  Jeg så på de muskuløse armene hans mens han flyttet på tallerkner og glass. Lurer på hvordan det er å ta på dem.. De er sikkert skikkelig harde så trent som han er. "Hva ser du på?" Jeg frøs til. "Uhm ikke noe" sa jeg raskt tilbake før jeg skyndet meg å flytte blikket mitt vekk fra han. Han lo svakt og kom litt nærmere. "Nei ikke tull a, hva var det?" Hjertet mitt banket hardt mot brystet. Nå sto han rett foran meg. Hva faen skulle jeg si da? Jeg tittet opp på han og følte meg som et lite barn. Han var så utrolig høy! "Deg vel.." mumlet jeg lavt. "Hæ? Hørte ikke." Sa han ertene mot meg og smilte. Jeg begynte å le litt men stoppet fort da jeg kjente at det gjorde vondt i kroppen. Jason sitt smil falt. "Kom så kan du sitte i sofaen isteden." Han fulgte meg bort til sofaen og jeg satte meg ned. Det var en myk, lys sofa som man lett kunne se at kostet ganske mye mer enn den jeg har hjemme for å si det sånn. Og den var helt sykt digg å sitte i! Jason gikk tilbake på kjøkkenet men kom fort tilbake med en pille og et glass vann. "For smertene dine." Sa han og gav meg det. Brydde han seg faktisk om meg? "Oh.. Takk." sa jeg før jeg svelget pilla ned. Eller.. kanskje det ikke var smertestillende? Kanskje han doper meg ned? Han har jo tross alt kidnappet meg... Nei Victoria, nå må du slutte. Jason er ikke sånn.. Eller? Plutselig skrudde tv'n seg på og jeg skvatt til. Kardashian klanen fylte den store tv skjermen. "Æsj.." mumlet Jason for seg selv før han satte på noe som så ut å være en film. Jeg klarte liksom ikke helt å være komfortabel. Hele situasjonen var så rar. Jason skulle akkurat til å sette seg ned ved siden av meg da mobilen hans ringte. Han sukket, skrudde tv'n høyere før han gikk tilbake til kjøkkenet for å svare. Jeg hadde lyst til å høre hva han pratet om men så høyt som han skrudde opp lyden var det ganske vanskelig. Jeg ble sittende en god stund å se på en rar film om noe jeg ikke skjønte eller brydde meg så mye om. Beina mine hadde stivnet så jeg reiste meg opp for å strekke på dem. Jeg kjentes nesten litt våt ut på lårene mine. Jeg tittet ned på meg selv og kjente at jeg nesten ikke fikk puste av synet. Hjertet mitt gikk inn i panikk-modus. Jeg knep igjen øynene før jeg tittet bort på sofaen. Jepp.. En stor, rød blodflekk var synlig på den lyse svindyre sofaen. Jeg kjente meg svimmel og ble helt blek i ansiktet. Hva faen skal jeg gjøre nå? Jeg hørte Jason sine skritt og at han var på vei mot meg. Jeg ville forsvinne. Ikke bare var jeg livredd for hva Jason kommer til å si og gjøre, det er også helt jævlig flaut. Selv når man er kidnappet.. 

------------------------------------

Long time no see! <3 Er så utrolig lenge siden jeg har skrevet noe her men fikk bare plutselig helt sykt lyst til å legge ut en ny del. Setter så fantastisk stor pris på dere som har lest og kommentert og stemt og alt! Love ya all <3 Ble en litt kjedelig del det her, men om du fortsatt vil ha mer på denne historien så må du huske å kommentere og stemme!