Beauty in Chains - Jason mccann

Kapittel 9 - Blodbad

Jeg sto der og visste ikke hva jeg skulle tenke eller si. Jason så på meg med et litt trist, men allikevel sint blikk. De kjeftet og skrek til hveandre, men jeg klarte ikke få med meg hva de sa. Det ble bare for mye. Jeg orket ikke en gang å prøve å svelge ned de forferdelige hikstene mine. De bare falt ut i forferdelige hyl. Så sto jeg der da og hikstet mens gutta kjeftet og skrek mot hverandre. Hva er det som skjer? Er det sånn ting skal skje fra nå av? "Hva i helvette er det du tror du gjør Jason? HÆ!?" Jason så stivt ned på mannen som lå livløst på gulvet og blødde fra hodet. Slaget fra fallet hadde slått hodet hans skikkelig. Jeg klarte ikke å se om han pustet eller ikke. En del av meg ville desperat hjelpe han. Få noen til å ringe en sykebil, prøve å stoppe blødningene, hva som helst for å få han tilbake til normalt. Jeg hatet å se folk lide. En annen del ev meg håpet at han lå der i smerter til han sakte sluttet å puste. Den følelsen sjokkerte meg litt at jeg hadde. Alex lente seg ned og kjente på halsen til mannen før han pustet lettet ut. Jeg tolket det som at han fortsatt var i live. Men så fort Alex lente seg vekk hørte jeg lyden av at en pistol ble ladet. Jason siktet ned på mannen og jeg har hittil aldri skreket så høyt før i hele mitt liv. Sekunder senere var jeg, og alt annet i dette rommet, dekket av blod. Det var varmt mot huden min. De andre ble stille. Jeg var den eneste som lagde lyd nå. Smertehyl var det som kom ut av munnen min mens jeg så rundt på det jeg vil kalle et blobad fra helvette. Det var akuratt det dette stedet var. Et rent satans helvette. Jeg kan ikke leve slik lenger. Jeg må vekk fra dette syke sadistiske stedet. "Hva faen.. Aner du hvor mye vi kunne fått av han for jenta!? Jason, se på meg for faen!" Nate sine rasende øyne møtte Jason sine gyllenbrune. "Han kjenner folk Jason! Om han hadde blitt fornøyd med oss kunne han hjulpet oss med å skape et sykt nettverk. Men du må alltid blande inn den lille pikken din og føkke til alt. Det er så jævlig typisk deg Jason!" Jeg klarte ikke å følge med på alle ordene som ble kastet ut fra alle kanter. Jeg ble bare svimmel av alt. Nå var det ikke bare den døde mannen i dress som lå på gulvet. Nå ble alt svart for meg også. 

Hodet mitt dunket. I noen få sekunder trodde jeg faktisk at jeg var hjemme. At alt var normalt. Jeg trodde at jeg lå i den gode varme sengen min. Jeg tenkte at jeg måtte få mamma til å hente smertestillende til meg så jeg kunne få kommet meg opp av sengen og ut for å danse. Så dum går det faktisk ann å være. For plutselig kom alle minnene tilbake og det gjorde så inderlig vondt. I dag vil jeg ikke åpne øynene mine. Jeg vil drømme meg vekk til et magisk paradis hvor sorg og smerte ikke eksisterer og bare bli der. Kanskje det er til et sånnt sted jeg kommer når jeg dør? Isåfall vil jeg dit nå. "Hva tenker du på?" Jeg skvatt til, sperret opp øynene og så Jason titte ned på meg. Jeg var ikke i kjelleren lenger, men lå i en stor dobbeltseng i et fint og utrolig rent rom. Jason satt på sengekanten og stirret på meg som om han prøvde å lese tankene mine. Øynene hans vandret ned til brystet mitt og jeg skyntet meg å dekke meg til med armene mine. Det var da jeg kjente det. Jeg var påkledd og huden min var glatt og myk. Noen hadde vasket meg. Jeg grøsset svakt av tanken selvom det var ufattelig deilig å kjenne følelsen av en ren kropp. "Slapp av, jeg tok ikke av deg undertøyet." Han skjønte hva jeg tenkte på. Jeg så forvirret rundt meg. "De andre gutta blir borte denne helgen. De måtte kvitte seg med, uhm.. bevisene." Jeg kjente at jeg ville kaste opp og knep igjen øynene. "Victoria..." Jeg satte meg forsiktig opp og så pa han. Han ble helt stille og gned hendene nervøst mot hverandre. "Jeg er lei meg for at du måtte se det.. Jeg bare.. Han kunne jo ikke.. Jeg mener, jeg kunne jo ikke-" Han fomlet med ordene sine. Jason som alltid var så selvsikker og stødig visste ikke hva han skulle si til meg. Han var ikke akuratt så veldig usikker da han tok liv av en voksen mann, men når han skal unnskylde seg ovenfor lille meg skjelver han og stammer som bare det. Jeg og Jason hadde et rart og annstrengt forhold, samtidig som vi var overraskende avslappede rundt hverandre. Jeg orket ikke å høre på bablingen hans mer så jeg avbrøt han. "Det går fint.." Leppa mi skalv når jeg sa det. Det gikk jo absolutt ikke fint men det er vel det man pleier å si, er det ikke? En rar stillhet la seg over rommet. Plutselig kjente jeg en varm hånd legge seg over min. Jeg stirret på håda til Jason og kjente at hjertet dunket litt ekstra hardt. Jeg kunne se i sidesynet at han prøvde å få øyekontakt med meg men jeg nektet. Leppa skalv enda mer nå. "Lukk øynene dine." Hva?.. lukke øynene.. hæ, hva, nei! Hvorfor?! Jeg skulle til å si noe men Jason avbrøt meg. "Bare gjør det." Han var litt kommanderende og det uroet meg, men han rensket stemmen og prøvde på nytt. "Stol på meg." Stemmen hans var myk denne gangen. Jeg  svelget tungt og lukket forsiktig øynene mine. Hva er det han skal? Jeg kjente at jeg ble litt redd og det stakk i brystet. Jeg knep igjen øynene men ingen ting skjedde. Det var stille. Fortsatt med lukkede øyne åpnet jeg opp munnen. "Jaso-" Jeg kom ikke lengre. Det kjentes ut som om han stakk hånden sin inn i brystet mitt og rev ut mitt bankende, blodige hjerte. Jeg klarte ikke å samle tankene og hele kroppen min ble lam. Jeg har aldri kjent på sånne følelser før. Det er ubeskrivelig. Og alt dette fordi Jason kysset meg. Jeg kunne blitt redd, men jeg kjente på meg at det ikke var et kyss av ondskap, men av gode følelser. Jeg kysset han svakt tilbake. Dette er det første snevet av kjærlighet, om det kan kalles det, jeg har kjent på en veldig, veldig lang tid. Om jeg likte det vet jeg ikke, men en ting er sikkert... jeg trengte det så inderlig. I løpet av sekunder var det ikke lenger morderen og kidnapperen som satt foran meg, men en helt vanlig gutt. Hånden min la seg bak nakken hans og dro han nermere meg. Jason la meg ned i senga og lå nå over meg. All smerte forsvant. Sorgen ble helt borte. Jeg bare svevde på en sky av noe jeg ikke egentlig helt vet hva er. Kroppen min ble varm og jeg ville ha mer. Jeg ville ha alt, og jeg ville ha det med en eneste gang. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jason sine myke lepper gjorde meg gal. Forsiktig begynte jeg å flytte på hendene mine, men like fort som det kom ble det borte igjen. Jason trakk seg unna meg å pustet tungt. Han løftet seg vekk fra meg og virket nesten sjokkert over hva som skjedde. Ingen sa et ord. Jeg tror vi begge trengte noen sekunder på å ta innover oss hva som nettopp hadde skjedd. Det var nesten ikke til å tro, men det var ingen vei tilbake nå. Jeg og Jason hadde kysset..

---------------

Hei alle sammen! <3 Fikk så utrolig lyst til å skrive en del til! Har savnet det skikkelig og tror kanskje jeg skal prøve å få skrevet litt flere deler om det fortsatt finnes folk der ute som vil lese dem haha. Grunnen til at jeg ikke har kunnet skrive mer, og måtte stoppe for en stund siden er rett og slett fordi jeg ble alvorlig syk. Skal ikke gå mer inn på detalj om det, men når man er syk over lang tid kan man ikke bruke tid og energi på å skrive, selvom jeg gjerne skulle ønske jeg hadde klart det. Har rett og slett ikke hatt ork til det. Er fortsatt syk og mine viktigste prioriteringer er selvfølgelig å bli frisk så jeg kan komme meg ut av senga og tilbake på skolen. Så jeg håper virkelig at det skjer snart. Men ja, savnet ble for stort så jeg måtte bare sette meg ned å skrive litt :) Håper ikke delen suger helt, for jeg orker ikke å gå gjennom den flere ganger nå haha. Vil bare si tusen takk til alle dere søte mennesker der ute i verden som liker det jeg skriver og tar tid til meg <3 Dere er herlige alle sammen! Jeg sender dere et virituelt kyss fra meg uansett om dere liker det eller ikke! :*    Så hva syns dere? :) Hva likte/mislikte dere i denne delen?