Beauty in Chains - Jason mccann

Kapittel 3 - "Smil til kameraet"

Jeg var helt utmattet. Jeg vil bare hjem til mamma. Jeg vil danse. Jeg vil høre på klassisk musikk på rommet og gå gjennom koreografien inni hodet mitt mens mamma maser om at jeg må gjøre lekser. Jeg vil snakke med Annika om fantastiske gutter, for så å klage over hvor dumme de er til Sofie etterpå. Jeg vil høre den teite latteren til Leo. Men mest av alt vil jeg ut av dette forfedelige rommet. Jeg prøvde ut noen pusteteknikker for å roe meg selv ned, men det så ikke ut til å funke. Jeg hadde sittet her i noen timer nå så kroppen min var ikke like vond lenger. Heldigvis. Plutselig åpnet døra seg og Jason og Alex kom inn. Alex hadde et kamera hengende rundt halsen. Jeg kjente at jeg ble redd. "Kle av deg" sa Jason raskt. Hva? Jeg begynte å skjelve. Skal de voldta meg nå? Er det sånn jeg skal miste jomfrudommen min? Jeg skjønte ingen ting. "Hørte du? Av med klærne!" Sa han litt strengere denne gangen. Jeg så fortvilet rundt i rommet. "Hva? Hvorfor det?" Spurte jeg redd. "Bare gjør som Jason sier, og du blir ikke skadet." Sa Alex mens han fiklet med noe på kameraet. "Nå." Mine skjelvende hender dro forsiktig av meg hettegenseren. Jeg dro også av meg joggebuksa. Jason tok tak i dem å kastet dem i den andre enden av rommet. "Hva skal dere?" Spurte jeg redd. Jeg kjente at tårene trengte på. "Slapp av, vi skal bare ta noen bilder" sa Alex oppgitt. Jeg satt på madrassen i bare mørke blå bh og string-truse uten noen anelse om hva de skal med meg. Jason kom bort til meg og jeg skvatt til. Han så beroligende på meg og hvisket "slapp av". Jeg så på han med store øyne mens han dro fingrene sine gjennom det brune lange håret mitt. Han fikset skillen min og la håret mitt forholdsvis pent langs skuldrene mine. Fortsatt satt jeg på madrassen. Og fortsatt var jeg redd. Jeg fikk grøssninger hver gang han var nær huden min. Han stoppet opp og studerte det skrekkslagende ansiktet mitt en stund før han trakk seg unna. Jeg ble faktisk overrasket over hvor forsiktig han var med håret mitt. Trodde ikke det om han. Alex begynte å knipse bilder av meg, og Jason sto ved siden av. "Smil til kameraet!" Sa Alex muntert. "Please. Bare la meg gå, jeg lover at jeg ikke skal si det til noen... Bare la meg gå." Jeg ba bokstavelig talt på knærne mine. Ingen reagerte, som om jeg aldri i det hele tatt hadde åpnet munnen min. Jeg så på dem i fortvilelse. "Jeg lover... Hva vil dere ha? Penger? Vil dere ha penger?" Spurte jeg å så håpefullt på dem. De bare fortsatte å ta bilder av meg. "SLUTT!" Skrek jeg. Jeg trakk beina opp mot brystet og kjente at jeg ikke lenger klarte å holde tilbake tårene. "Jeg savner mamma!" Gråt jeg. Jeg hikstet etter luft, men ingen av dem sa noe. "Bare la meg gå!" Skrek jeg så høyt jeg bare kunne. "HEY! Nå holder det!" Ropte Alex mot meg. "Hva skal dere med meg!? Jeg vil bare hjem!" Hylte jeg. Jeg klarte ikke å kontrollere gråten min. Alex gikk sint ut av rommet. "JEG VIL HJEM" ropte jeg og slo hendene mine ned i madrassen. Alex kom inn igjen og slang en lenke ned på gulvet. Han gav Jason et blikk før han gikk ut igjen. Jeg så forskrekket ned på lenkene. Jason plukket dem opp. "Nei... Nei, nei, nei." Sa jeg fortvilet. Jeg reiste meg fort opp å sto med ryggen inntil veggen. "Jason, please." Ba jeg. Jeg hylte ikke nå, bare så på han med skrekk i øynene. Hele kroppen min skalv der jeg sto halvnaken foran Jason. På veggen jeg sto inntil var det også en krok. Jason festet lenken til kroken og så på meg. "Bare stå rolig" sa han, men jeg ristet på hodet. Jeg hadde skjønt at Jason var den yngste, og minst erfarene når det gjalt slike ting så jeg prøvde å spille på samvittigheten hans. "Jason, du vil ikke gjøre det." Sa jeg bestemt til han. "Jeg tror vi begge vet at jeg må" sa han å tok den andre enden av kjettingen rundt halsen min. Han låste den mens jeg sto der maktesløs å fortvilet. "Har du ikke følelser? Hvordan klarer dere å gjøre noe sånt mot andre mennesker?!" Skrek jeg. Jeg tok tak i halsen på genseren til Jason og ristet i han. Øynene hans ble litt myke. Nesten litt triste. "HVA FAEN ER GALT MED DEG?!" Skrek jeg opp i annsiktet hans med all kraft jeg hadde. Øynene hans ble mørke, nesten svarte. Han rev hendene mine vekk fra meg før han strammet kjettingen rundt halsen min. Hardt. Jeg gispet etter luft mens Jason hadde død i øynene. Han kvelte meg. Dette er hittil det værste jeg noen sinne har opplevd. Jeg fikk ikke puste og kjettingen gravde seg inn i huden min. Desperat grep jeg tak i Jason sine hender, for å prøve å få han til å slippe, men han var for sterk, og jeg ble bare svakere og svakere. Jeg stirret han inn i øynene mens jeg prøvde å skrike til han at jeg ikke fikk puste, men ingen lyd kom ut. Bare små smattelyder fra munnen min var det eneste vi hørte. Kroppen min ble blytung, og rommet snurret. Smerten ble sakte mindre og mindre, og til slutt var det ikke vondt lenger. Ikke en gang ubehagelig. Jeg var liksom på et sted hvor lidelse og sorg ikke eksisterte. Men det varte ikke lenge, for plutselig var jeg tilbake til virkligheten igjen. Jeg trakk pusten dypt, idet kroppen min falt mot gulvet. Han hadde sluppet taket. Jeg la meg på ryggen og gispet høylytt etter oksygen. Jeg slakket lenken rundt halsen min så mye som mulig. Det var smertefullt og godt på samme tid. Jeg så bort på Jason som hadde gigantiske øyne. Han så skyldig ut. Forskrekket over sine egen styrke. "Monster" hvisket jeg mot han. Han så meg inn i øynene i noen sekunder før han var ute av rommet.

Hyggelig om du kommenterer og liker om du vil ha mer! 😊