Beauty in Chains - Jason mccann

Kapittel 10 - Pizza

Kroppen min beveget seg grasiøst rundt i rommet. Armer og ben var i perfekt balanse med hverandre. Jeg nynnet på en vakker melodi mens jeg levde meg helt inn. I noen få sekunder kjente jeg et snev av lykke mens jeg gjorde det jeg likte aller best her i livet. Å danse. Jason hadde forlatt det store soverommet så jeg grep sjangsen mens jeg kunne og danset rundt på det nydelige gulvet. Dans var det jeg trengte for å komme meg gjennom dagen og jeg kjente at jeg virkelig hadde savnet dette. Å kjenne et varmt gulv under føttene mine var fantastisk. Selvom jeg var fanget følte jeg meg.. fri. Noen må prate, tegne, eller sparke og slå for å få ut sinne og fortvilelse. Det jeg må gjøre, er å danse til befriende musikk. Og nå kjente jeg at jeg danset en dans jeg har ventet utrolig lenge på å få ut. Kroppen bevget seg, hjertet banket, sjelen ble fri, og tårene trillet. Det var en fantstisk følelse. Jeg danset til jeg var helt tom, falt mot gulvet og kom tilbake til virkligheten. Brystet mitt brant og det føltes ut som om jeg ikke klarte å fylle lungene med luft fort nok. Hele kroppen min skalv og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg elsket det. Det minnet meg om de intense treningsøktene jeg pleide å ha hjemme. De timene jeg hatet mest. "Hva faen er det du er laget av egentlig?" Jeg strammet alle musklene i kroppen. Var jeg ikke alene? Jeg satte meg opp å så at Jason sto å døråpningen å så på meg med sjokkerte øyne. "Dans er livet" var alt jeg klarte å få ut gjennom den tunge pusten min. Jeg kjente meg sterkere mentalt nå enn før jeg begynte å danse. Jason lo litt. "Da kan jeg love deg at du ikke har opplevd mye.." mumlet Jason små frekt. Jeg bare ignorterte det. Han skjønner ikke hva dans betyr for meg, så det er ikke noe poeng i å prøve å fortelle han det heller. "Du kysset meg tilbake" Det knøt seg i brystet. Jeg hadde håpet at vi bare kunne glemme den hendelsen. Jeg svarte ikkke. "Hvorfor?" fortsatte Jason. Jeg visste ikke svaret selv. Hvorfor kysset jeg han egentlig? Mannen jeg knapt vet hva heter. Han som kidnappet meg, drepte en mann rett foran øynene mine og som sikkert har en fortid jeg ikke en gang vil høre om. Det gav ikke mening. Jeg svelget tungt og holdt forsiktig rundt kroppen min som om jeg måtte beskytte den. "Jeg er et forferdelig menneske Victoria.. Du skal ikke kysse sånne som meg." Hvorfor prater han fortsatt om dette, hva er det han skal frem til liksom? Jeg kjente at jeg fikk vondt av han. En så ung person fyllt med så mye hat.. og kjerlighet. Man merket forskjell på mennesker. Noen begår forferdelige handlinger fordi de bare er skapt sånn. De bare er onde uten at noen egentlig vet hvorfor. Men Jason var ikke et sånnt menneske. Han var ikke ren ondskap. Han har gjort forferdelige ting ja, men han var ikke et forferdelig menneske. Han var ikke sine handlinger. "Du er ikke forferdelig.." Mumlet jeg svakt. Jason kom sakte nermere og satte seg ned på gulvet foran meg. Han hadde på seg en grå joggebukse og hettegenser. Samme som meg. Vi så hverandre dypt inn i øynene. Var dette et såkalt moment? Hadde vi et sånnt nå? Han la den varme hånden sin på kinnet mitt, men jeg var ikke redd. "Ikke tro at du kjenner meg." Sa han før en stor stor spyttklyse traff annsiktet mitt. Og der var det perfekte øyeblikket ødelagt. Jeg knep igjen øynene for ikke å få spyttet hans mellom øyelokkene. Hva faen skjedde nå? Jeg hørte lyder og at døra ble smalt hardt igjen. Hva gjorde han det for? Æsj.. Jeg tørket vekk spyttet med hettegenseren. Okay, så jeg kan altså ikke si noe om han uten å få en saftig spyttklyse i annsiktet. Er hvertfall ikke det værste jeg har opplevd her.

Timene gikk og jeg satt fortsatt alene på rommet. Døra var låst og jeg kjente egentlig at jeg måtte tisse litt. Sulten var jeg også. Jeg hadde tenkt mye. Mest på Jason for å være ærlig. Hvorfor er han så rar? Så søt og snill i det ene sekundet for så å bli til et monster i det neste. Og hvordan havnet han her i dette miljøet? Har han ikke familie? Eller kjæreste? Og hvorfor kysset han meg i det hele tatt? Hvorfor behandler ikke han meg sånn som de to andre gjør? Jeg satt i senga og grublet på disse tingene, men kom aldri frem til et fornuftig svar. Plutselig åpnet døra seg og Jason kom inn. Han hadde en tallerken med pizza på i den ene hånda og et glass vann i den andre mens han slet med å lukke døra. Når han til slutt fikk lukket døra kom han bort til senga og satte fra seg maten og vannet på nattbordet. Jeg så forundret på han og maten. Han satte seg ved siden av meg i senga og jeg kunne se at han veide betraktelig mye mer enn meg, for madrassen sank dypt under han noe den ikke gjorde av vekta mi. Vi satt begge med rumpa oppå hodeputa og ryggen intill veggen. Han satt ubehagelig nærme meg, men luktet overaskende godt. Noe annet som luktet godt var pizzaen. Etter så lang tid uten et ordentlig måltid luktet denne pizzaen hellig. Han satte tallerkenen på senga mellom oss. "Herregud du sikler jo snart ut hele senga jo! Ta før det er tomt." Sa Jason og lo en vennlig latter før han tok et stykke. Jeg grep tak i et stykke og dyttet det inn i munnen. Smaksløkene mine jublet. Det er den beste pizzaen jeg har smalt i hele mitt liv! "Kan jeg spørre frøknen om maten smakte?" Sa Jason i en tullete tone. Vent, pratet han til meg? Jason er rar... Jeg smilte svakt som et svar mens jeg nøt pizzaen. Utrolig nok orket jeg ikke så mye mat. Magesekken min har vel krympet den tiden jeg har vært her. Jeg ble hvertfall mett noe jeg ikke har kjent etter at jeg kom hit. Det var helt fantastisk. "Sorry for det..." Han pekte på annsiktet sitt og jeg skjønte at han hintet til spyttinga. Jeg nikket svakt som et tegn på at det gikk fint. For en rar situasjon å være i. "Jeg mente det jeg sa da.." Sa jeg svakt med en hes stemme. Jeg hørte at han sukket. "Det noe godt inni deg, hvis ikke det var det hadde du ikke sittet og spist pizza med meg nå." Sa jeg litt høyere denne gangen. Jeg ville ikke provosere han, men jeg måtte bare få det ut. "Jeg har gjort utilgivelige ting. Jeg er et monster og det er ingen ting du kan gjøre med det. Jeg er vokst opp sånn, det er ikke no vei ut av det." Jeg var overasket over hvor rolig han var. Stemmen hans var behagelig men ordene var ikke fullt så behagelige. "Det er alltid en vei ut." Han fnøs av meg. "Tror du jeg vil gjøre det jeg gjør? Tror du jeg valgte dette livet?" Han hisset seg opp og jeg følte meg plutselig veldig liten. "Det er ikke så lett som du tror." Sa han til slutt. Pusten hans var tung. Jeg så på han uten å si noe. Tenkte meg nøye om før jeg sa noe jeg ikke skulle ha sakt. "Man har alltid et valg Jason.. Noen valg er vanskeligere å ta enn andre, men man har alltid et valg. Du kan velge å ta avstand fra alt dette. Du kan fortsatt gjøre det rette." Jeg prøvde å komme under huden på Jason. Kanskje det å være nær Jason kunne hjelpe meg på en eller annen måte. "Det er for sent for meg. Det er dette, fengsel eller død." Han sa det helt følelsesløst. Jeg svelget tungt. "Om du hjelper meg så kan.. Da kan.. Jeg kanskje hjelpe deg" Hendene mine skalv og jeg turte ikke å se på Jason når jeg sa det. Det tok ikke lang tid før Jason reiste seg opp. "Sov." Sa han kommanderende før han skrudde av lyset, gikk ut og lukket døra hardt etter seg. Faen.

-----------------

Her er en ny del! Orker ikke å gå gjennom denne delen heller, så sorry om det er masse skrivefeil og sånt. Tusen takk for den fine responsen på forrige del ❤️ Har jeg gått litt for fort frem med forholdet mellom Victoria og Jason? Eller for sakte? Gi meg beskjed på hva dere syntes 😄 Setter stor pris på alle kommentarer og stemmer!