Beauty in Chains - Jason mccann

Kapittel 7 - "Dans for meg."

Dagene gikk. Jeg mistet mer og mer håpet på at jeg kunne komme meg ut herfra i livet. Alt var helt det samme hver eneste dag. Alex eller Nate kom inn på dagen og gav meg noen rester fra middagen dems, mens Jason snek seg inn hit på natta. Det var kanskje dagens høydepunkt. Selv om Jason var en av de 'slemme' var han den 'snille' i mine øyne. Det var godt å ha noen å bare prate med. Vi må ikke prate heller. Noen ganger kommer han inn, setter seg ved siden av meg, og venter til jeg sovner før han går igjen. Og alt skjer uten at noen av oss sier et eneste ord. Det er fint det også. Jeg merker at jeg har blitt veldig likegjyldig etter at jeg kom hit. Den endeløse smerten jeg følte da jeg kom hit føler jeg liksom ikke lenger. Om jeg ikke føler noe kan det heller ikke skade meg. Er det sånn det er å være deprimert? Ikke vet jeg. Har alltid trodd at deprimerte mennesker subber rundt i sin egene lille boble av elendighet og sorg, men jeg har det jo ikke sånn? Ikke helt sånn hvertfall... For hver gang jeg kjenner sorgfølelesene krype over meg gjør jeg noe for å ikke tenke på det. Da danser jeg. Men kun når jeg er alene. De få minuttene jeg har krefter til å danse er de mest dyrebare minuttene i livet mitt nå for tiden. Jeg tror Jason er den eneste som vet at jeg danser ballett. Ved mindre han har fortalt det til de andre da selvfølgelig. Han gav meg en pute her om dagen faktisk. Det hjalp veldig på nakkesmertene mine. Resten av kroppen min var også veldig vond, men mye bedre enn da jeg kom hit. Da var det helt jævlig for å si det sånn. Jeg tror kroppen min har blitt litt vant til å sove på denne tynne slitte madrassen. Det var både bra og skremmende på samme tid. Lenkene slapp jeg også, og det er jo hvertfall bra. Jeg reiste meg opp og børstet smulene fra dagens matinntak vekk fra madrassen. Jeg puffet opp puta mi og satte meg ned igjen. Jeg kjente at jeg begynnte å bli trøtt, og ikke overraskende kom Jason inn. "Gutta la seg tidlig i dag" Sa han og kastet ett pledd mot meg. Jeg så overrasket på pleddet før jeg tittet opp på han igjen. "Hva er dette?" Spurte jeg og dro forsiktig teppet til meg. Det var mykt, hadde sauer på seg og luktet Jason. Perftekt. "Et pledd ser du vel." Sa Jason og så dumt på meg. Jeg himlet øynene for meg selv og pakket meg inn i det. "Jeg har hatt det i senga mi en stund, også hadde jeg egentlig tenk til å kaste det, men da tenkte jeg at du kunne få det isteden." Han satte seg seg ned på madrassen ved siden av meg. Hele rommet ble fyllt opp av lukten hans. Jeg gjespet høyt. Orket ikke å småprate i dag. Jeg la meg ned på puta mi og fikset pleddet behagelig rundt meg før jeg lukket øynene. Jeg var på nippet til å sovne da jason vekket meg. "Vent." Sa han og så stivt ut i lufta. Jeg gne meg i øynene og så spørrende på han. "Jeg må fortelle deg noe." Sa han og så på meg. Kunne det ikke vente? Jeg sukket og satte meg opp. "Det kommer en fyr i morra." Sa han stivt. Jeg følte at dette var ille. "Han skal... du vet. Se på deg." Jeg frøs til. "Nei jeg vet faktisk ikke. Hva mener du med se på?" Spurte jeg med en skjelven stemme. Jason dro fingrene sine gjennom håret. Han gjorde dette når han var irritert, annspent eller satt i en vanskelig situasjon. Han visste ikke hva han skulle svare. "Han skal se om du har det han vil ha." Sa han til slutt. Hva faen skal det bety? Det han vil ha? Jeg kjente pulsen min stige. "Jason... hva mener du?" Stemmen min var skjelven og redd. Jeg vet hva han mener, men jeg tror ikke på det før jeg hører det. "Om han vil kjøpe deg." Sa han og beit seg i leppa. Blikket hans var rettet mot veggen. Han hadde ikke sett på meg på en god stund nå. "Og hva om han vil det da? Hva om han vil kjøpe meg?" Jeg kjente at jeg måtte kaste opp når jeg sa det. Hele kroppen min var annspent og skjelven. Han svarte ikke. "Jason!" Ropte jeg frustrert ut og så på han i sjokk. "Da tar han deg med." Svarte jason. Selv han var litt skjelven i stemmen nå. Jeg vil ikke bli solgt. Aldri! Ikke det at jeg hadde så mye jeg skulle ha sagt i denne saken. Det ble helt stille. Kjente at jeg gruet meg. Jeg er jomfru. Jeg vil ikke at min første gang skal være voldtekt. Men jeg skal nok komme meg gjennom det. Et par timer med helvette skal jeg klare. Jeg har opplevd værre ting enn det... tror jeg. Jeg nikket sakte. "Du vet at jeg er jomfru, sant?" Mumlet jeg ut. Han svelget hardt. "Men det er vel bare et par timer." Jeg prøvde å roe meg selv ned med disse beroligende setningene. At det ikke var så farlig, og at jeg kom til å komme levende ut av det. "Men når jeg kommer tilbake skylder du meg et fuckings godt måltid ass." Sa jeg på tull. Tenk at jeg faktisk prøvde å være morsom i en såpass alvorlig situasjon. Jason bevegde ikke en eneste muskel. Det var noe som ikke stemte. Som om han ikke fortalte meg hele sannheten. "Jason?" Spurte jeg nervøst før jeg så på han. Jeg ble redd. Jeg satte meg på knærne mot han og prøde å få oppmerksomheten hans, men han stirret bare rett ut i lufta. "Jason?" Sa jeg en gang til litt høyre denne gangen. Han var fortsatt helt stiv i annsiktet. "Ehm... du kommer ikke tilbake Victoria." Han så på meg med triste øyne og jeg på han i sjokk. Jeg trengte et par sekunder på å arbeide meg gjennom all informasjonen jeg fikk nå. Hva mener han med at jeg ikke kommer tilbake? Jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å stirre tomt på han. Mener han at kjøperen kommer til å drepe meg til slutt? Eller mener han at jeg bare skal bo hos han istedet? "Hva mener du?" Spurte jeg rolig. Jason sin pust var tung og rask. Han virket mer stresset over dette enn det jeg gjorde akuratt nå. Han lente hodet sitt mot veggen og så opp i taket. Øynene hans var blanke mens han trakk pusten dypt. Han holdt luften litt nedi lungene før han til slutt pustet fort ut. "Vi har ikke noe med hva han gjør med deg etterpå. Da er du ikke lenger vårt problem." Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller tenke. Akuratt nå klarte jeg ingen av delene. Alt var bare et stort kaos inni hodet mitt. Til tross for alt han hadde fortalt meg var jeg fortsatt mer avslappet enn han. Det var helt utrolig. Jeg hadde skjønt at Jason følte at han skyldte meg noe, siden han alltid var så snill med meg, men at dette gikk så mye inn på han hadde jeg aldri trodd. Det ble stille en stund før jeg avbrøt den. "Men det er vel ikke sikkert at han vil kjøpe meg?" Sa jeg spørrende. Jeg begynte å tenke ut ting som ville gjøre meg mindre attraktiv for han. Hvis jeg var vrang, gal, og frekk ville han velge å ikke kjøpe meg da? "Jeg kan jo bare prøve å oppføre meg så dårlig som overhode mulig." Jeg hadde håp i stemmen, mens Jason ikke brukte sin i det hele tatt. Han bare stirret annspent rundt seg. "Det er jo ikke sikkert at han vil ha meg." Sa jeg nesten litt trøstene mot Jason. Innerst inne vet jeg at jeg bare prøvde å trøste meg selv. Det ble stille igjen. "Dans for meg." Sa Jason etter flere minutter med stillhet. Jeg skvatt nesten litt. Ville han at jeg skulle danse? Her? Nå? "Ehm" jeg nølte en stund. Jeg har ikke danset foran noen siden jeg hadde soloen min. Jeg fikk ett stikk i brystet når jeg tenkte på den. Tilbake til den beste og værste dagen i livet mitt. Til slutt reiste jeg meg opp. Kroppen min var tom for energi, men jeg ville prøve. Jeg stelte meg utpå det kalde gulvet og lukket øynene. Jeg så for meg at jeg var tilbake på scenen. Jeg så på mamma som satt i salen med fingrene krysset og et nervøst smil i annsiktet. Også begynte jeg. Det var som om jeg aldri var borte fra scenen ett sekund. Jeg danset faktisk. Og jeg danset bra! Det føltes hvertfall jækla bra! Alle de forvirrende tankene var byttet ut med fokus og adrenalin. Jeg danset helt til jeg nermest lå på gulvet utmattet. Jeg smilte. Alle klappet. Det var perfekt, akuratt slik jeg ville ha det. Hjertet pumpet blodet mitt raskt rundt i kroppen og jeg kjente et snev av lykke treffe meg. "Wow." Jeg ble kastet tilbake til virkligheten. Jason så på meg med sjokk. "Det var... Du er... Det bare...Wow." 

-----------------

Heyho! Ble en litt lengre del enn vanlig men jeg håper det ikke er noe negativt i det :) Grunnen til at det tar en stund mellom hver gang jeg poster en del er rett og slett det at jeg er pirkete. Bruker 70% av tiden på å tenke ut hvordan jeg skal formulere hver eneste setning for å få ting slik jeg vil ha det og det tar selvsagt tid :/ men jeg håper du liker historien så langt og er spent på hva som skjer videre! ;D Husk å stemme og kommentere! :* <3