det er så urettferdig
år etter år, mer og mer motgang møtes, jeg føler enda ikke at jeg har blitt noe sterkere.
jeg er lei av at folk kommer og går slik de selv ønsker, men de aner ikke hvor mye de ødelegger den personen de velger å forlate. den tilliten som blir bygd opp i et vennskap, blir revet ned akkurat som om det aldri betydde noe. men det er der alle tar feil, for det tar så utrolig lang tid å bygge opp tillit til en person. alt arbeid du har lagt ned for å bygge den opp, vil ikke være verdt det, tillit blir automatisk vanskeligere og vanskeligere å bygge opp igjen, jo flere feil personen gjør.
siden jeg alltid har hatt ustabile vennskap, har jeg aldri klart å stole på en eneste sjel. så for meg, er det å bygge opp tillit til personer, jævlig vanskelig. de største feilene jeg har gjort opp igjennom årene, er å gi personer tillit når de ikke har gjort en dritt for å fortjene det. dette ender som regel med at jeg blir såret, og gjør den samme feilen om og om igjen. jeg er forberedt på at de vil såre meg, men alikevel blir jeg såret..
man vil vel alltid gå fram som den sterke jenta blant andre, men samtidig hater du at folk ikke ser hvor ødelagt du er.. hvor er logikken i dette?
