Jeg stoler bare på meg selv.
Jeg har lært at ingen er der når man virkelig trenger hjelp.
For når alt kommer til alt, sitter man aleine med det.
Tenker på alle tingene som aldri ble no' bedre.
Men det ekke min skyld at det ble sånn.
De jeg har igjen de teller jeg på en hånd.
Den som var en bestevenn blir nesten glemt.
Og en kompis blir en kar man aldri ser igjen.
Men sånn er livet.
Så jeg prøver gjøre det som får meg til å smile.
Som får meg til å trives.
men jeg har mørke skyer over meg som gjør meg til en tulling jeg lover deg.
Det her er sånn det føles når jeg sitter her aleine for meg sjæl,
Og jeg begynner å lure litt på om det ikke finnes mer enn det her...
