dedikert til alle dere mennesker som gjør livet verdt å leve.
jeg kan ikke beskrive hvor mye du lyser opp dagen min. bare det å vite at du er der, at du bryr deg, måten din tilstedeværelse påvirker min hverdag, hvordan du stråler blant venner og din evne til å alltid få meg til å le; er nok til å gjøre min hverdag bedre.
jeg takker for alle meningsløse samtaler, samtaler midt på svarteste natta, alvorlige samtaler, digitale samtaler, latterfulle samtaler og meningsfulle samtaler.
jeg takker for alle vonde stunder da du alltid stod ved min side, stunder der hvor du alltid klarte å få meg i humør igjen, stunder der hvor jeg var på mitt laveste, løftet du meg alltid opp igjen.
nå som du ikke er her lenger, innser jeg hvor jævlig jeg har dritet meg ut, for fytti gæærn, livet er jævlig uten deg. på en eller annen måte føler jeg meg annerledes, jeg har forandret meg, jeg vet ikke om dette er positivt eller negativt. jeg ønsket aldri at dette skulle skje, jeg mistet kontrollen og jeg vet ikke om jeg kommer til å tilgi meg selv for det. folk gjør feil, og det får man på en måte ikke rettet på selv om jeg virkelig ønsker det. jeg vil gjøre alt jeg kan for at ting skal gå tilbake slik som det en gang var, men det vil være krevende. bare ditt nærvær gjorde meg så utrolig glad, hvordan kan jeg være så blind.
du støttet alltid meg når jeg hadde det vondt, men nå som du er borte har jeg innsett hvor jævlig mislykket jeg faktisk er. det er ikke rart du stakk. da du plutselig ikke var like blid, energisk og engasjert, skjønte jeg at noe var galt. jeg vet enda ikke hva, men jeg kan tyde at det har noe med meg å gjøre. det plager meg at du er i dårlig humør hver eneste gang jeg prøver å snakke med deg, for du ser ikke hvor hardt jeg prøver.
nå som du ikke er like mye inkludert i min hverdag som du en gang var, kan du ikke se at jeg sakte men sikkert blir tømt for all lykke jeg en gang følte. om du kunne se det, håper jeg virkelig at du hadde gjort alt du kan for å hindre det. men det kan jeg ikke garantere at du gjør.
den ene personen som faktisk gjør livet mitt til et helvete, er ikke garantert at vil stoppe. jeg er ikke forberedt på all motgang jeg kommer til å møte, men fader i helsike hvordan kan du utsette meg for alt dette?
