Jeg våknet, satt meg opp og strakte på meg. Jeg så meg rundt, pappa lå ikke i sengen sin. Jeg tok opp mobilen. Jeg hadde fått melding av pappa: Jeg prøvde vekke deg, men du gjorde ikke det, så jeg gikk ned for å spise. Kom ned når du våkner, hvis du i hele tatt våkner... Denne meldingen var sendt for en halv time siden! Jeg gikk bort til en av koffertene mine, og fant et antrekk, jeg kunne ha på meg.
Jeg gikk ned og så at alle satt der, men de var ferdig å spise. Jeg gikk fort bort til pappa som satt med det bordet, der Scooter, Kenny, og et par til jeg ikke visste navnet på...også Justin da... Jeg satte meg ned, og jeg så at Justin måtte holde seg for å ikke le. Jeg ble litt irritert. "Våknet du endelig?" sa pappa og smilte. Jeg nikket, før jeg reiste meg bort for å ta meg frokostblanding.
Jeg gikk inn i heisen for å gå på rommet, jeg var alene, og heisen holdte på å lukke seg, før Justin kom. Jeg sukket og tok hendene i kors. Jeg lente meg mot veggen. "DN.." hørte jeg Justin si, jeg snudde hodet mitt mot han. "Hvorfor er vi sånn mot hverandre?" sa han. Jegg så opp der, jeg så i hva etasje vi var i. Vi bodde i den øverste og nå var den midt i mellom en av de siste etasjene før vi skulle gå ut, jeg gjorde meg klar til å gå ut av heisen, jeg ville helst ikke svare ham. Da den stoppet. "Faen," sa jeg og banket, på heisporten. "Hva skjer?" hørte jeg Justin si bak meg. Jeg snudde meg. "Hva tror du? Heisen har stoppet," sa jeg. Justin så redd ut. "Hhah, du er helt blek i ansiktet, sånn at du vet det," sa jeg, og lo litt. "Klaustrofobi?" sa han. "Har du klaustrofobi?" sa jeg og smilte, mens jeg lo. "Vel, jeg skal trykke på nødknappen," sa jeg og strakte meg mot, og trykket på.
Justin var stille i noen sekunder før han åpnet munnen. "Siden vi er stuck her i noen minutter, så kan du svare på spørsmålet mitt," sa Justin. Jeg så på ham. "Jeg tror du vet svaret på det?" sa jeg og bet meg i leppen. "Egentlig ikke, for jeg tror ikke det er grunnen," sa Justin. Jeg tenkte, hva var virkelig grunenn til at jeg hatet Justin? Var det bare på grunn av at jeg måtte forlate Norge? Eller...nei, det kunne ikke være..jeg kunne ikke like Justin!? Jeg trakk på skuldrene. "Jeg vet ikke," sa jeg. "Men kan vi i alle fall være venner?" spurte jeg. Jeg nikket, mens jeg smilte. Heisen bevegde på seg og straks plinget det, og dørene gikk opp og Scooter, pappa og Kenny sto foran oss, også Alfredo, som satt rundt bordet på frokosten. Justin ble utrolig ivrig på å gå ut. "Jeg tror jeg nesten døde!" sa Justin, og forklarte alle hva som skjedde når heisen stoppet. Alle lo, til å med jeg.
"Utrolig," hørte jeg pappa si bak meg. Jeg snudde meg, vi var på vei til bussen, siden vi skulle kjøre til arenaen for lydprøver. Jeg smilte. "Hva er det?" sa jeg. "Hva er det som har skjedd mellom deg og Justin?" spurte pappa. "Vel, jeg bestemte meg for å gi ham en sjanse," sa jeg. Pappa nikket. "Men jeg trodde du ikke ga opp på å hate ham?» sa han. «Vi får se,» sa jeg og gikk opp trappen på bussen.
Vi kjørte ut av hotellets garasje, og møtte hundrevis sikkert, av fans som sto bak gjerder. Jeg så ut, så på folkene, de kunne se meg, siden det var sotete vinduer. «Har du sett en folkemengde som dette før?» spurte han meg. Jeg nikket. «I Norge, i april, fy faen, halve klassen min var vekk på konsert,» sa jeg og så på ham. Han smilte. Jeg så at pappa, egentlig alle sammen stirret overrasket på oss, at vi snakket vanlig til hverandre, og ikke frekt. Vi kjørte inn på et gjerdet sted og bussen stoppet. Vi gikk ut, og folk strømmet til, for å pakke ut av bussen. Jeg gikk sammen med pappa og de andre inn i arenaen.
Vi gikk ned den lange gangen på arenaen. Justin tok flere i hånden, jeg gikk bakerst og bare så på folk. "Hei," hørte jeg noen si ved siden av meg. Jeg så en jente med mørke øyne og kort hår, utrolig veltrent. "Jeg er Carlena, en av Justin's dansere," sa hun og smilte. Jeg nikket. "Du er vel ikke en fan?" spurte hun. Jeg ristet på hodet. "Faren min er han der," sa jeg og pekte på pappa, som gikk ved siden av Kenny, bak Justin. "Oh, du er DN," sa hun og lo litt. Jeg så på henne, uforstående. "Justin har fortalt litt om deg, blitt utrolig sur noen ganger" sa hun. Jeg så på Justin, han kunne ikke høre oss. "Vel, vi er venner nå," sa jeg. "Det varer varer vel, ikke lenge?" sa Carlena, og gikk. "Hæ?" sa jeg, men hun hadde allerede løpt med de andre danserene.
