De Elektriske

1: Bertrud Elisabertine Watson

Six feet under the stars - All time low

--&&--

Bertrud Elisabertine Watson gikk bortover gangen med hette-jakken trukket langt ned over hodet. Det blonde håret var dyttet godt oppunder hetta, og de blå øynene hennes glodde på alle som så hennes vei.

Den tretten år gamle jenta trasket bort til klasserommet hun tydeligvis skulle være i. Hun hadde brukt ganske lang tid bort hit fordi hun ville. "Første dag i åttende," hvisket hun til seg selv, "Jeg kan klare det. Jeg skal ikke slå til noen i dag."

Hun trakk pusten dyp, før hun tok et godt tak i dørhåndtaket. "Kanskje i morgen da," mumlet hun og skjøv døren opp.

En gammel mann stirret tilbake på Bertrud Elisabertine Watson. Han hadde gråsprengt hår, og han skulle sikkert snart pensjonere seg. Det var helt klart en berømt YouTube-er. Mannen presenterte seg som Zoella, men egentlig fulgte hun ikke med, så det fikk hun aldri vite.

I steden stirret Bertrud Elisabertine Watson utover klasserommet på alle elevene. De hadde tomme utrykk alle sammen, og ingen fulgte med mens hun gikk bakover i klasserommet. Hjertet hoppet i brystet hennes, det kjentes nesten ut som om det skulle sprenge, så nervøs var hun. Bertrud Elisabertine Watson følte at alle stirret på henne - men det fikk hun heller aldri vite siden hun var så uoppmerksom.

Hun skled ned på stolen sin som var helt bakerst innerst i hjørnet. Ved siden satt en gutt som hadde bustete brunt hår og overmenneskelig mørke øyne. "Jeg er Cayden," sa han og smilte et stort smil som han virkelig mente. Han var helt klart en badboy, Bertrud Elisabertine Watson gjennomskuet ham på grunn av det skikkelige badboy navnet og de mørke øynene som egentlig ikke stirret inn i sjela di.

Bertrud Elisabertine Watson trakk stolen sin unna og trakk hetta lenger ned over ansiktet og stirret ned i pulten. De var bare tretten år, men Cayden hadde helt sikkert drept noen og banket opp andre flere ganger enn en person kunne telle. Det var best å holde seg unna.

Timen gikk nok så fort, og Bertrud Elisabertine Watson skyndet seg ut av klasserommet for å komme seg vekk fra badboyen Cayden. På veien til kantina krasjet hun inn i en vegg og falt på rompa og mistet alle bøkene.

Det gikk raskt opp for henne at det ikke var en vegg hun krasjet i, men selveste Cayden. "Unnskyld, jeg så deg ikke. Går det bra?" spurte han mykt. Bertrud Elisaberyine Watson grøsset innvendig, sikker på at han skulle skrike til henne før han stormet vekk siden det var det alle badboyer gjør.

Når hun ikke svarte, gikk Cayden vekk, og Bertrud Elisabertine var helt sikker på at han kom til å søke hevn. "Visste dere at hjernen ga navn til seg selv?" ploppet det ut av henne da alle fortsatte å stirre på henne lenge etter at Cayden hadde stormet vekk med de tunge skrittene sine for å banke opp en uskyldig person.

Etter at Bertrud Elisabertine Watson kom med den fantastiske funfacten snudde de seg vekk bortsett fra en høy brunette. Hun rakk frem en hånd til jenta som fortsatt satt på gulvet. Bertrud Elisabertine Watson tok den gladelig imot og klarte å stable seg opp på beina.

Etter en liten stund gikk det opp for henne at hetta hadde falt av og det lyset håret hennes føk rundt overalt. "Omg, jeg elsker håret ditt!" hvinte jenta foran Bertrud Elisabertine Watson og smilte stort. Bertrud Elisabertine Watson trakk på skuldrene og sa at hun hatet det siden tuppene var flisete og det var en stygg hårfarge selvom alle kunne se at det så helt fantastisk ut.

Bertrud Elisabertine Watson trakk hetten over hodet igjen og prøvde å ignorere alle de ekstremt fine komplementene den nye jenta ga henne. Hun hadde ikke peiling på noe, ifølge Bertrud Elisabertine Watson. "Jeg er Cassandra foresten. Jeg tipper vi kommer til å bli så gode venner," sa jenta etter at hun har bablet ferdig. "Omg, ja!" svarte Bertrud Elisabertine Watson i en lys jentete stemme hun ikke hadde noen anelse hvor kom fra.

De smilte stort til hverandre før de satte kursen mot neste time siden de ikke hadde lyst på lunsj, men heller ville vente i gudene vet hvor lenge på at en lærer fra YouTube skulle undervise i et fag ingen bryr seg en dritt om.

Bertrud Elisabertine Watson brukte resten av skoledagen på å vippe frem og tilbake på stolen mens hun stirret på de merkelige kaffekoppene lærerne hadde med inn i timen fordi det ikke var noe annet å se på.

Det tok ikke lang tid før hun var på vei hjem siden hun hoppet over et par timer, og på veien gikk hun med musikk på full guffe i ørnene fordi hun visste at hun ikke kom til å få tinitus fordi hun var så kul.

Bertrud Elisabertine Watson begynte å danse til en av sangene til All Time Low og synge på full hals fordi det ikke var noen rundt henne. "Herregud, du synger fint ass," sa en stemme bak henne, og Bertrud Elisabertine Watson snudde seg rundt for å se hvem stemmen tilhørte, selvom musikken som trommer inn i ørene hennes ville ha stengt lyden ute.

Bertrud Elisabertine Watson ignorerte ham siden det var Cayden, og det eneste han ville var å bli sammen med henne for så å knuse hjertet hennes som den playeren hun trodde han var. Hun satte opp musikken enda høyere selvom hun egentlig hadde den på full guffe, og løp hele den korte veien hjem for å komme seg vekk fra Cayden fordi han helt klart hadde tenkt til å banke henne opp fordi hun krasjet inn i ham tidligere.

"Hei, vent!" ropte Cayden etter Bertrud Elisabertine Watson, men hun hadde allerede kommet seg inn i huset sitt og låst alt det man kunne kalle låser og løpt opp på rommet og sunket ned i senga. Bertrud Elisabertine Watson dro dynen tett rundt seg selvom det ikke var spesielt kaldt og åpnet pcen. Hun klikket seg inn på Netflix, og fortsatte å se på den episoden hun ikke rakk å se ferdig på Supernatural, selvom de ikke egentlig har den serien der lenger.

Hun satt der lenge, og gadd ikke engang å se opp fra skjermen når foreldrene hennes som ikke brydde seg om henne kom inn for å si at middagen var ferdig. Hun sa bare at hun hadde spist, og foreldrene gikk ut igjen.

Bertrud Elisabertine Watson smalt igjen pcen etter en stund fordi hun måtte legge seg. Klokka var nemlig halv ni. Hun brukte maks fem sekunder å gjøre seg klar og hoppet i senga.

Hun sovnet med en gang, men det var en vond drøm med masse lame røykeffekter. "Bertrud Elisabertine Watson," var det en person som sa gang på gang, og Bertrud Elisabertine Watson ble mer og mer forvirret. En konstant tromming kom etter det, og til slutt våknet Bertrud Elisabertine Watson av det forferdelige marerittet om enhjørninger.

"Bertrud Elisabertine Watson," sa den samme stemmen igjen, og nå gikk det opp for henne at stemmen ikke var i hodet hennes, men fra en person som kom ut av skapet hennes. Den høye gutten smilte og gikk nærmere. Han hadde skittenblondt hår, og en rød bandana holdt det lange håret hans unna fjeset.

"Hva gjør du her?" spurte Bertrud Elisabertine Watson. "Jeg er her for å advare deg/veilede deg," fortalte han. "Ok," svarte Bertrud Elisabertine Watson.

"Først og fremst er jeg Ashton Irwin, den legendariske trommisen i 5 seconds of summer også kjent som din åndelige veileder," fortalte han, og Bertrud Elisabertine Watson fulgte spent med på hva den ganske mye eldre gutten ville fortelle henne.

"Det er en veldig ond fyr som er ute etter deg. Du må finne de tre andre og sammen kan dere klare å vinne over ham," fortsatte Irwin duden. "Hvem er denne magiske, onde fyren som vil ødelegge verdenen?" spurte Bertrud Elisabertine Watson. Hun var ikke sikker på om hun ville være klar til å vinne over ham.

"Jeg vet ikke. Michael er sikker på at det er Adolf Hitler," fortsatte Bertrud Elisabertine Watson sin åndelige veileder.

Ashton Irwin begynte å løse seg opp i en grønn klump av røyk som så ut som gift. "Vokt deg for Edward Cullen. Vampyrer liker ikke varulver," var det siste han sa før han forsvant. Det eneste som var igjen var en svart bandana.