Regnet dundret på taket og forstyrret trønderrocken som spilte i øretelefonene hennes. Helt siden hun var liten hadde hun elsket stemmen til Bjarne Brøndbo, og da moren hennes endelig ga henne en MP3 spiller i julegave, hadde hun ikke vært sen med å legge inn alle sangene til D.D.E.
Likevel følte hun ikke på stemningen akkurat denne dagen. Egentlig følte hun seg litt deprimert, og det ble ikke direkte bedre av uværet som herjet utenfor bilen.
Larissa tok av seg øretelefonene og kastet MP3en iltert fra seg. «Er det langt igjen?» spurte hun utålmodig.
«Ti minutter,» svarte faren og klødde seg i barten. Den var formet som en perfekt firkant, og lå rett under nesa hans. Larissa elsket å sammenlikne ham med den berømte føreren Adolf Hitler. Det var nemlig ikke bare barten som liknet på Hitlers - hun var bombesikker på at sjelen hans på et eller annet vis hadde funnet veien inn i faren.
Bilen rullet opp en smal innkjørsel, foran et gigantisk, hvitt hus. Larissa tok skjelvende opp bildøra og kravlet ut. Ved siden av veien sto det et skilt som sa; Elvflata 2.
«Skal vi virkelig bo her?»
Moren nikket. «Gå inn, du kan velge hvilket rom du vil ha.»
Larissa gliste, og sprang inn.
Om huset så storslagent ut fra utsiden, så var det ingenting i forhold til innsiden. I taket i gangen hang det en enorm lysekrone, veggene var hvite og alt var generelt majestetisk.
Hun sparket av seg skoene og løp opp trappa. Ikke bare en etasje, men to. Helt øverst fant hun et stort rom som dekket hele loftet. Det var lysende hvitt, hadde et bad og walk-in-closet. Kort fortalt var det alt en jente ville drømme om. Rettelse - alt det en normal jente ville drømme om.
Larissa var alt annet enn normal. Ikke bare tilba hun Bjarne Brøndbo og D.D.E, men hun hadde også en admirabel samling capser.
Og der kom problemet hennes inn. Det nye rommet manglet nemlig fundamentet som alle rom burde ha - en hattehylle. Kjente hun foreldrene rett, hadde de ikke bare unngått å sette opp hattehyller i alle rommene, men brent hele samlingen hennes av capser. Til og med den med Marcus og Martinus - logo, som hun verdsatte mer enn noe annet i verden.
Den store samlingen hadde bare begynt som en bagatell. Faren hennes hadde nektet henne å bruke plagg som skjulte det blonde, ariske håret hennes, men hun hadde trosset ham.
Et speil møtte blikket hennes da hun så rundt seg etter noen flere tapte detaljer. Flyttebilen fra Trondheim hadde kanskje ikke dukket opp ennå, men hun måtte forsikre seg om at rommet hadde alle nødvendige innredninger, ettersom de lot alle møblene stå igjen i den gamle leiligheten.
De brune øynene hennes med lange, blafrende øyenvipper studerte den tynne silhuetten hennes. Håret bølget seg nedover skuldrene og nådde ned til den smale midjen hennes. Hun hadde flere ganger hørt at hun var pen, men det syntes ikke hun selv.
Nei, Larissa Agatha Bergli var ganske stygg sånn egentlig. De hadde bare løyet, det var hun bombesikker på.
«Liker du det?» Moren kom opp trappen og inn på rommet hennes. Hun lot blikket gli over datteren.
Larissa snudde seg unna speilbildet sitt. «Det mangler en hattehylle.»
Moren sukket nesten uhørlig. «Capsene dine forsvant på mystisk vis,» sa hun.
Som om Larissa ikke visste det allerede. Det svartnet for henne. Hun knyttet nevene. «Jeg valgte aldri å flytte hit. Jeg likte meg i Trondheim! Der hadde jeg venner!» raste hun, før hun løp ned trappa og ut av huset.
Hun løp bortover gaten så fort de lange beina kunne bære henne. Prøvde å komme så langt unna som mulig.
Riktignok rakk hun ikke løpe spesielt langt. Etter bare noen hundre meter, kom det to småunger ut i gata foran henne og blokkerte veien.
«Gå vekk,» snerret Larissa.
Småungene gjorde ikke noe tegn til å røre seg. De la bare armene i kors.
Larissa ga seg til å studere dem. Utrolig nok så de ikke direkte ut som småunger når hun først fikk se på dem nærme. De var nesten like høye som hun selv, hadde store neser og liknet hverandre på en prikk. Høyst sannsynlig var de tvillinger, for hun kunne ikke se en bemerkelsesverdig forskjell på dem. Men så var det følelsen. Følelsen av at hun hadde sett dem før en gang, men hun kunne ikke plassere hvor.
«Hvor er det du har tenkt deg?» sa den ene med lys stemme. Nesten som om han imiterte en vakt. Noen tenner manglet.
Larissa himlet med øynene. Hun taklet ikke kjepphøye småunger. «Bort herfra.»
«Seriøst?» sa den andre. «Så du kom ikke hit for oss?»
Hun rynket pannen. Dette var vel ikke normal oppførsel hos unger? Var de hjerneskadet, kanskje? Eller var dette en ting her i Trofors?
«Komme hit for dere? Hva snakker du om?» utbrøt Larissa og skjøv de unna.
Den ene ungen taklet henne. Det var tydelig at han kunne spille fotball. Bare noen sekunder etterpå lå hun på den svarte asfalten med beinet vridd i en rar stilling. Smertesignaler skjøt oppover og ble registrert i hjernen hennes. Hun skrek, men en av ungene tok en hånd foran munnen hennes. Lyden ble dempet. Desperat stakk hun ut tunga og slikket håndflaten hans, uansett hvor ekkelt det var.
«Æsj, drittungen slikket meg,» sa den ene og rynket på nesen.
De kalte henne for en drittunge.
«Gi faen i det, da!» glefset den andre og tok tak i beina hennes. Larissa kunne nesten ikke føle dem lenger. «Ta armene.»
Plutselig var hun i lufta. Rumpa subbet mot bakken og gjorde det ganske ubehagelig, men hun prøvde å ignorere det. Hun var mer opptatt av det faktum at to tiåringer akkurat hadde slått henne ned på åpen gate.
Men de skulle vel ikke kidnappe henne? Nei, de skulle sikkert ta henne med inn for å gi hun et plaster eller noe.
Smerten ble bare verre og verre, men Larissa prøvde å absorbere den. Det hjalp lite. Snart var den uutholdelig, og alt ble svart.
**
Da Larissa våknet, oppdaget hun at hun lå i en kjeller. Hun stønnet, og prøvde å røre seg. Kroppen hennes var som låst. Hun blunket hardt, og innså at hendene hennes var bundet fast bak ryggen. Hva søren?
«Så du er våken?» hørte hun en stemme si. Larissa snudde på hodet og møtte det mørke blikket til en av småungene. Men nå ... så det ikke ut som en småunge lenger.
Gutten hadde vokst, blitt større. Han hadde alle tenner på plass, noe hun stusset over. Manglet ikke de begge to noen tenner? Armene bar preg av muskler, og ansiktstrekkene var helt annerledes. Kjeven var mer markert, øynene lå dypere og nesen så normal ut for en gangs skyld.
«Martinus, hun er våken,» sa gutten og studerte henne.
Martinus? Som i ... Marcus og Martinus? Hun visste det. «Er dere -» gispet hun, men en hånd ble lagt over munnen hennes.
«Tok sin tid, eller hva?» sa den andre tvillingen, som måtte være Martinus. Han kom nærmere henne, og i hendene holdt han en sprøyte.
Larissas pupiller utvidet seg etter hvert som instrumentet kom nærmere henne. Hun prøvde å skrike, men det hjalp ikke nå heller.
En skarp smerte i låret avslørte at den var stukket inn i kroppen hennes.
«Sånn,» mumlet gutten.
Larissa så inn i øynene hans. De var mørke som natten. «Hvorfor ...»
Mer klarte hun ikke å si før hun lå utslått på gulvet.
YOU ARE READING
De Elektriske
FanfictionLiker du klisjé? Er du lei av klisjé? Da er denne boken for deg! I denne boken vil all klisjé bli blandet inn til et plot! Hva kan gå galt? I det minste hadde vi en god latter da vi skrev dette, forhåpentligvis vil du også ha det når du leser. En go...
