Da Larissa kom til seg selv, lå hun utstrakt på en slette. Bare en grønn, gigantisk og uendelig slette. Det var ingenting der. Bare gress, gress og mer gress. Hele dagen hadde vært veldig sær så langt. Det siste hun husker ordentlig, er varulv-musikeren som forvandlet henne til støv. Og så rar som dagen hadde vært, så visste hun at resten av dagen også ville bli veldig rar. Derfor, av en eller annen grunn, falt det henne inn å spise gresset. Hun satt seg ned på alle fire, og lot som om hun var en ku. Larissa visste så godt som noen annen at hun ikke var en ku, men det virket bare naturlig. Kanskje en mystisk åpning i bakken ville dukke opp, eller noe.
Vel, det skjedde ikke.
«Hva er det du driver med?» hørte hun en gutt si ifra baketter. Larissa skvatt, selvfølgelig. Hun stablet seg opp på beina igjen, og spyttet ut restene av gress. Hvis du lurer på hvordan det smakte, så var det faktisk ikke så ille. Litt som sure urter, kanskje.
Gutten hadde rynket nesen sin, men så ellers ganske anselig ut. Han hadde til og med en kaps, som satt overraskende fint på hodet.
Larissa visste helt ærlig ikke hva hun skulle svare på guttens spørsmål. Å innrømme at hun trodde hun var en ku var ikke et godt svar, det visste hun, så hun utelot det. «Jeg venter.»
«Jeg er Dickie, forresten,» sa gutten og rakk frem en hånd. Larissa tok den. Plutselig gjenkjente hun gutten – det var han ifra kjelleren til Marcus og Martinus.
«Larissa,» responderte hun. «Vi møttes i kjelleren, husker du?»
«Jeg husker dessverre ikke så mye av det. Hendelsene som har skjedd de siste dagene har vært så traumatiske at jeg nesten har utviklet PTSD,» sa Dickie ærlig og klødde seg i bakhodet. «Bare noen bruddstykker. En kimono, jeg som kaller Isac Elliot for pappa ...»
Larissa så skarpt på ham, men unnlot å spørre noe mer. Det hun hadde opplevd de siste dagene var også ganske sært.
Dickie satte seg ned på huk og plukket opp en gjenstand. Det var den sølvgrå gaffateipen til Larissa. «Den tar jeg, takk,» sa Larissa og nappet den til seg. «Gave fra mentoren.»
Han nikket. «Du, jeg er litt sulten. Skal vi stikke og se om det finnes noe mat her?»
Magen til Larissa rumlet. «Greit.»
*
De tuslet nedover en gate. Sammen. Utrolig nok, fantes det en vei ut av den digre sletta. Til slutt hadde de begge bestemt seg for å spise gress, og Larissa hadde utrolig nok rett. Så snart de hadde tatt et par munnfuller av det grønne urtene, sto de foran en diger skyskraper. Alt hadde vært en optisk illusjon, heldigvis.
«HQ,» hadde Dickie sagt, «er egentlig en kul plass. De har en brun sofa.»
Larissa hadde bare sett forvirret på ham, og så hadde de stukket av.
Til slutt fant de en McDonald's nederst i gata. Den så ganske koselig ut. Heldigvis trengte de ikke å betale for maten til etter de hadde spist, så de kunne diskutere seg imellom hvem som skulle punge ut.
«Hvem er den åndelige veilederen din?» spurte Dickie plutselig. Larissa svarte at det var Calum, men hun utbroderte det ikke så mye. Hun visste ikke om hun var spesielt fan av fyren, for å være helt ærlig.
Plutselig så hun et kjent fjes. En fyr fra YouTube, faktisk. Markus Sannes, bedre kjent som Murdrocks, sto foran dem. Han hadde på seg klær med sitt eget fjes over alt, og hadde med seg to katter i bånd. I den ene hånda holdt han en pakke Mors Flatbrød, som han knasket på.
«Åh, faen,» mumlet Larissa. «Jeg trodde helt ærlig det bare var skuespill.»
Markus kom bort til dem, og gliste. «Jeg liker å håpe.»
YOU ARE READING
De Elektriske
FanfictionLiker du klisjé? Er du lei av klisjé? Da er denne boken for deg! I denne boken vil all klisjé bli blandet inn til et plot! Hva kan gå galt? I det minste hadde vi en god latter da vi skrev dette, forhåpentligvis vil du også ha det når du leser. En go...
