De Elektriske

11: Bertrud Elisabertine Watson

A daydream away - All time low

--&&--

Det første Bertrud Elisabertine Watson tenkte på da hun våknet opp var at hun ikke ante hvor hun var. Det neste hun tenkte på var at det luktet pannekaker. Bertrud Elisabertine Watson satte seg opp i sengen, til tross for at kroppen hennes skrek i protest. 

Bertrud Elisabertine Watson satte de bare føttene hennes ned i bakken, og reiste seg opp på ustød føtter. Hun falt dessverre fremover rett etterpå, og havnet så lang hun var på bakken. Hun gryntet, før hun kjempet seg opp igjen på ustø føtter. 

Det var nå som hun så seg rundt i rommet at hun la merke til at hun var på et sykehus. Alt var hvit rundt henne, og det var mange senger i den store hallen. Det var ingen andre der da, så Bertrud Elisabertine Watson bestemte seg for å utforske stedet på egenhånd. 

Bertrud Elisabertine Watson prøvde å åpne døren ut til gangen, men på grunn av hennes veldig svake armmuskler(og fordi hun hadde så lav IQ at hun glemte å trykke ned håndtaket) karte hun ikke å få rikket på den en millimeter. Hun stønnet irriter, og klasket håndflaten hardt mot døren, noe som bare endte med at hun skadet seg selv. 

Bertrud Elisabertine Watson bestemte seg til slutt for å skru på den store flatskjermen som var i hjørne, og bladde gjennom de forskjellige kanalene som var der. "Trump har blitt president," sa noen, mens andre sa "Make Sweden great again", eller noe i den duren, for Bertrud Elisabertine Watson var 999% sikker på at det var der Trump var fra. 

Blondinen stoppet til slutt på en kanal som viste direktesendte bilder fra en eller annen random konsert til et band som kalte seg for noe som minnet veldig om det bandet den åndelige veilederen hennes hadde snakket om, og hun kunne sverge at hun så ham sitte å slå løs på et trommesett i bakgrunnen av scenen. 

På den andre siden, likte ikke Bertrud Elisabertine Watson sangene helt, så hun skiftet kanal igjen og endte opp med å se på Svampebobb. Hun satte seg ned på gulvet og ble sittende med nakken bøyd siden tv-en hang i taket. Hun ble sittende der en stund, og det ene programmet skiftet til det andre. 

Hva hun nå ser på aner hun ikke, det virker som det er en nyhetssak på et eller annet rart språk, mest sannsynlig dansk. 

Derfor bestemte hun seg for å komme set ut av rommet. 

Bertrud Elisabertine Watson tok tak i en stol, løftet den opp med de svake armene hennes,og slang den inn i døra. Med superkreftene hun trodde hun hadde, ville den døra ha blitt slengt opp nå, men for å gjøre henne litt mer mennskelig klarte hun ikke det.

Derfor gryntet hun misfornøyd før hun gikk bort til døra, og dyttet ned håndtaket. 

Hun fikk med et veldig lyst til å skrike til seg selv og slenge hodet inn i veggen, for utrolig nok gikk den nå opp. Bertrud Elisabertine Watson begynte deretter å gå meningsløst rundt i gangene i det store bygget fordi hun ikke ante hvor noe var eller hva hun skulle gjøre. Til slutt satte hun seg ned på en brun sofa ved noe som virket som inngangspartiet. 

Hun ble sittende litt å stirre ut av et vindu og granske sletten utenfor. Hun kunne skimte togskinnene langt der borte, som var mest sannsynlig der hun og Ashton kom fra kvelden tidligere. Og så kom alle hendelsene av hva som skjedde den fryktelige kvelden tilbake.

*Flashback* 

De står og ser utover sletten mens en fullmåne stiger oppover horisonten. Akkurat i det øyeblikket Bertrud Elisabertine Watson kunne se hele månen, kjente hun en smerte i ryggen som spredde seg raskt gjennom hele kroppen. Bertrud Elisabertine Watson skrek.

Alle beina i kroppen hennes knakk og byttet plass. Ashton Irwin var raskt oppe ved henne, og tok henne imot da hun falt på bakken. Smerten fortsatte i en evighet før hun følte en rar følelse.

Bertrud Elisabertine Watson hadde pels, og hun var ikke lenger et menneske. Hun var en ulv, en helt fantastisk ulv med pels i en sølvfarge. Det eneste dumme var at Bertrud Elisabertine Watson ikke lenger hadde kontroll over tankene sine lenger, og det eneste hun hadde lyst til var å drepe.

Bertrud Elisabertine Watson snudde seg mot Ashton Irwin og knurret til den forskrekkete gutten. Han stirret forskrekket tilbake på Bertrud Elisabertine Watson, mens hun sakte, men sikkert, begynte å gå mot skogen.

Etter at hun hadde kommet seg litt vekk fra hennes åndelige veileder, begynte Bertrud Elisabertine Watson å løpe. Hun løp inn mellom trærne, og videre innover. Hun kunne høre skritt som kom løpende etter henne, men hun var for rask. hun hoppet over steiner og stubber som om det var det eneste hun hadde gjort hele livet, og vinden blåste i den fine pelsen hennes.

Bertrud Elisabertine Watson stoppet opp etter en stund, da hun sto i utkanten av en liten slette. Midt på sletten sto det et veldig fantastisk dyr som hun hadde veldig lyst til å drepe. Hun begynte å snike seg sakte fremover, og når hun var nære nok, tok hun sats og kastet seg over den lille kaninen med en eleganse ingen ulv hadde hatt før henne. 

Hun drepte det lille dyret veldig rakst, før hun begynte å spise det rått, for det var det alle ulver nå for tiden gjorde, og hvis hun skulle være ærlig smakte det himmelsk. 

Etter det kunne hun huske at Ashton kom løpende og slo henne i hodet med en stein fordi hun holdt på å angripe ham også.

*Flashback over*

Bertrud Elisabertine Watson var ganske sjokka over at hun nesten drepte Ashton og at hun drepte den kaninen. Men den smakte jo godt da, så det gikk vel bra. Hun var ingen vegetarianer heller, så hun hadde ingen skyldfølelse over å spise kjøtt mens hun egentlig ikke kunne det, så da ville hun nok overleve en stund. 

En heisdør åpnet seg plutselig vet siden av den blonde jenta, og hun stirret storøyd på de fire menneskene som kom ut derifra. Det var tre gutter og en jente, og to av guttene så ut ti å være på samme alder som Ashton.

"La oss age den gløggen nå," sa den ene, og Bertrud Elisabertine Watson lurte på hvorfor i helvete de ville lage gløgg når melk var så mye bedre.