Forvirrende historie

Del 3

Dessverre kommer storebror/lillebror først til døren. Der utenfor vår dør står en med nøttebrunt hår som klarer å ta pusten fra meg uten engang å se på meg. Han ser rett gjennom meg. Rettere sagt, han ser ikke på meg engang han ser rett på Michelle.

"Michelle," hvisker han med store øyne. Michelle bare sukker frustrert, tramper foten i gulvet og går.

"Noe jeg ikke har fått med meg?" spør Daniel dumt og klør seg i hodet.

"Daniel, kan ikke du gå å lage en smoothie til meg?" spør jeg med den mest sukkersøte stemmen jeg har.

"Kan du ikke lage det selv?" spør han og går mot trappen ned til kjelleren.

"Jo, men den du lager er så god," smisker jeg mens jeg flagrer litt ekstra med øyenvippene og lager en trutmunn.

"Jeg er veldig god på å lage smoothie," sier han og ser ut som om han tenker seg om. "Greit lillesøster jeg skal lage en smoothie til deg. Hvilken smak vil du ha?"

"Jordbær og bringebær," roper jeg etter ham og går bort til Jonah som fortsatt står i gangen med store øyne og uten å bevege en muskel.

"Jonah, hva gjør du her?" spør jeg og knipser fremfor øynene hans.

"Jeg kom fordi – det jeg ville var å – jeg mener at -," han prøver å få stammet frem en setning, men ingenting av det han sier gir mening. Han fortsetter med den utydelige mumlingen sin i flere minutter før jeg stopper ham. Jeg tar opp hånden og rister på hodet.

"Ingenting du sier gir mening," sukker jeg oppgitt. "Hvor er den flørtete søte Jonah fra butikken? Han som viste nøyaktig hva han skulle si, frem til han hørte navnet mitt."

Han sukker og drar hånden gjennom håret. Jeg ser på han med et forventningsfylt blikk. Jeg vet ikke hva jeg forventer. Kanskje at han ikke er samme fyr som knuste hjertet til Michelle selv om jeg vet at det må være ham fordi hvorfor skulle han ellers ha hvisket navnet hennes som noe av det første han gjorde. Tårene mine er klare til å bryte frem hvis det skulle trengs. Selv om jeg håper at det ikke blir nødvendig. Jeg kommer garantert til å trenge den smoothien Daniel lager til meg.

"Kamile, jeg skjønte at det var ett eller annet spesielt ved deg fra første gang jeg møtte deg. De gnistene jeg fikk da hånden din rørte ved min, jeg har aldri følt noe lignende før. Ikke engang Michelle fikk meg til å føle slik jeg føler når du rører ved meg. Da jeg fikk vite navnet ditt var det som om verden raste sammen litt etter litt," han sier disse tingene som om han har øvd på hva han skal si. Jeg ser ikke lenger Jonah fra butikken, jeg ser en gutt som er vant til å bare kunne si ett par ord og få akkurat den jenta han vil.

Jeg ser rett gjennom den falske fasaden hans. Det jeg mener er at han har sagt dette til Michelle også. Hun kom hjem gråtende og fortalte meg alt. Jeg var enda litt snurt for at jeg aldri hadde fått møtt ham, men nå skjønner jeg det. Hun ville beskytte meg mot en løyner.

"Jonah spar meg," sier jeg sint. "Tror du ikke jeg og Michelle snakker sammen?"

" Det er klart dere snakker sammen, hun er søsteren din, men jeg bare -," "og siden vi snakker sammen skjønner du vell også at jeg har hørt akkurat det samme før bare uten gniste delen og med ett annet jentenavn." Mamma lærte meg at det er uhøflig å avbryte folk, men hadde det vært hun som var her nå og måtte høre på dette tøvet, ville hun skjønt det.

"Hør på meg," sier han bedende. "Vær så snill." Han bruker sitt beste valpeblikk, eller jeg håper det er det beste han har fordi det ser ikke veldig bra ut. Han ser ut som Pusl i Shrek etter att han og Esel har byttet kropper og han er blitt ett esel. Det var gode tider det, jeg lo så mye at jeg falt av sofaen første gang vi så den filmen.

"Du får fem minutter," sier jeg og ser på klokken. Han bare ser rart på meg. "Tikk takk tikk takk." Jeg lager bevegelser for å vise at tiden går.

"Du tuller nå," sier han og drar hånden gjennom håret. Herregud så sexy. Nei, fokuser Kamile.

"Tiden går," sier jeg og smiler lurt for meg selv. "4 minutter igjen."

"Du kjente gnistene du også, bare innrøm det. Du kjente gnistene og du føler akkurat det samme jeg føler. Jeg synes du ligner en engel Kamile med det lange krøllete håret ditt. Kan du ikke glømme at jeg knuste hjertet til søsteren din og heller fokusere på deg og meg. Jeg vil være sammen med deg. Du får meg til å ville være en bedre person. Vær så snill, gi meg en sjanse til å bevise at jeg kan være noe annet enn en dust. La meg vise deg at -," Jeg avbryter ham ved å ta opp hånden.

"Time's up," sier jeg og dytter ham mot døren. Gnistene sprer seg opp gjennom fingertuppene og videre opp i armene mine. Hvorfor skal dette være så jævla vanskelig.

Jeg dytter ham helt ut til bilen hans. Der inne i passasjersetet sitter det en person. Personen er en jente med Ravnsvart hår og en liten trang topp og jeg gjetter hun har ett miniskjørt på seg.

Du vet den følelsen du får når livet raser sammen. Den følelsen du får når du bare vil gi opp hele livet. Hele meg vil bare løpe å gjemme meg i ett lite mørk hull. Jeg slår til Jonah hardt med håndflaten i ansiktet.

"At du våger å komme hit og fortelle meg hvor mye du vil være med meg, mens du har en liten sidekick sittende å vente i bilen din. Når skal du vokse opp!" roper jeg og stormer inn igjen.

Jeg smeller hardt igjen dåren og løper opp på rommet mitt hvor jeg også smeller døren hardt igjen. Hva er det som skjer med meg? Kroppen føles helt nummen og jeg har bare lyst å gråte. Det føles som om verden har rast sammen. Jeg slenger meg ned på sengen og begraver hodet i puten. Jeg hører døren til rommet gå opp og noen setter ett glass ned på nattbordet mitt. Deretter hører jeg døren gå opp igjen og bli lukket forsiktig. Jeg reiser hodet forsiktig opp fra puten og ser ett glass med Jordbær og bringebær smoothie stående på nattbordet mitt. Munnen min former seg i ett lite smil. Daniel er den beste storebroren en jente kunne fått.

Døren min går opp igjen og Michelle kommer inn. Hun lukker døren bak seg og kommer bort til meg.

"Du hadde rett vet du, han er en fuck boy og det vil ikke endre seg," sier jeg og braser ut i gråt.

"Jeg vet det Kamile, jeg var sammen med ham vet du," sier hun og trøster meg bare slik en søster kan. "Du kommer deg gjennom dette. Jeg skal hente noe papir til deg."

Hun reiser seg og går ut. Jeg drar frem dagboken min og skriver:

Alt er ok, helt bra, helt fint.

Jeg smiler, nikker sier mhm

trekker pusten og holder på gråten.

Michelle kommer inn igjen med papir til meg. Jeg legger bort dagboken og tar det imot med ett smil. Tenk så heldig jeg er som har folk som faktisk bryr seg om meg.