Niall+Emily=for alltid

Del42

"Hvor skal vi", sier jeg så høyt jeg kan. Jeg bare lar henne bære meg, uten å vite hvor vi drar. Kroppen min er utslitt. Jeg er trøtt og utslitt. Det er kanskje mest fordi jeg ikke tør å sove. Jeg er livredd de kom til å drepe meg i søvne. Hun legger meg i baksetet. "Hvor skal vi", sier jeg igjen.

"Bare et sted der politi,jack og mark ikke kan finne deg. Eller noen andre", sier hun. "Men hvorfor. Hva skal du gjøre med meg, hvorfor trenger du meg", sier jeg. Bekymringen min høres godt i stemmen. "Bare et sted vennen, bare et sted", sier hun.

Jeg sovner der jeg ligger i baksettet, der ingen ser meg.

Jeg våkner ved at vann blir kastet i fjeset mitt. Jeg våkner med en gang og reiser meg opp. Izzie drar meg ut av bilen. Stedet vi er på ser forsatt øde ut. Det er et lite hus. Det er trær overalt, så vi er vel i skogen. Hun bærer meg inn i huset og legger meg inn på et på et rom. Ikke så ulikt det forgje jeg var på. Hun legger meg på et madrass og går ut og låser døren. Jeg sovner med en gang.

Jeg våkner utvilt og reiser meg. Hodet mitt hverker ikke like mye. Jeg føler meg mye sterkere og finere.

Det står grøt og vann på et bord ved siden av meg. Det lukter godt av det. Til tross for at jeg er sultenspiser jeg det ikke. Det er bare henne nå, så hun vet vel at jeg kan klare å rømme når det bare er henne. Jeg tøpper skålen på gulvet og legger madrassen over grøten. Jeg legger den tomme skålen på bodet igjen, sånn at hun tror jeg har spist det.

Jeg hører skritt mot døra. Jeg legger meg fort ned og later som jeg har sovnet eller noe sånt. Døra åpnes og izzie går for å hente skålen og vannet. Jeg reiser meg fort og gjør meg klar til å slå henne ned. Når hun snur seg klinker jeg knyttneven min i fjeset hennes så fort jeg kan.

Hun faller ned fort. Jeg sparker henne fort i magen for sikresskyld før jeg løper ut. Hun liggr der i smerte mens hun prøver å skrike. Men det går ikke. Jeg tror jeg kanskje brakk kjeven hennes. Jeg løper ut av huset og nedover veien som ligger utenfor huset. Jeg har fått veldig dårlig kondis i det siste, for jeg blir andpusten med en gang. Men jeg forsetter å løpe så fort jeg kan. Jeg tror hun ikke vil komme etter meg med en gang, men det er bra å ha et forsprang. Jeg løper så fort jeg kan.

Jeg ser plutselig et Shell skilt. Jeg løper inn der.

"Hjelp kan noen låne meg en telefon", roper jeg.

"Her", sier en dame og gir meg telefonen hennes. Jeg tar den og taster det eneste nummeret jeg kan utennatt.

"Hei, jeg er blitt kidnappet og jeg anner ikke hvor jeg er. Jeg er på en Shell stasjon ett eller annet sted i Norge. Kan du sende noen eller noe", sier jeg og begynner hysteriskt å gråte.

"Emily er det virkelig deg. Hvor har du vært. Du kan ikke bare bli kidnappet sånn", sier Liam. Å høre stemmen hans igjen er som å høre englene synge igjen. Han er hes i stemmen så man hører han har grått. "Kan du sende noen eller noe", sier jeg. "Men bare send noen til flyplassen og jeg vil vente ved inngangen".

Jeg legger på for å ikke være uhøflig. Jeg gir mobillen til kvinnen igjen. "Er det bra med deg. Har du blitt kidnappet", sier hun. Hun har tydligvis tjylyttet. "Ja jeg var men jeg klarte å rømme", sier jeg. "Hei er ikke du Emily Payne. Datteren min er en veldig stor fann", sier hun. "Jo det er meg", sier jeg. "Så går det bra med deg", sier damen. "Jo da jeg må bare komme meg på flyplassen så skal det gå bra", sier jeg. "Bli meg med hjem så kan vi få orden på deg, så kan jeg kjøre deg på flyplassen etterpå. Jeg vet det kommer litt brått på, men jeg vil veldig gjerne hjelpe deg. Du har vært overalt på nyhetene og alt", sier hun. Hun virker veldig snill. Så noen har lett etter meg, går det opp for meg. "Okey. Tusen takk", sier jeg.

______________________

Oki dette er det lengste kapittelet i denne historien så langt.

Sorry for skrivefeil og alt det der.

Takk til alle som leser.