Korte Historier

Hvor feil er du?

De gamle lysene flimret. Jeg sto bakerst i det lille rommet. De slite tre vegene var fylt av tegninger og skrift. Jeg sto og strak meg, som instruert av lærerinnen. Det var musestille. Alle jentene fulgte lærerinnen. De likte meg ikke. De syntes jeg var rar. Spurte alltid om jeg ikke ville spile fotball isteden. En av dem hadde til og med kalt meg homse, på grunn av at jeg danset balet. De viste det.

Nå kunne vi tydelig se fotball jentene i vinduet, de kom gående med stolte smil. Ingen frykt å se. De gjømte seg ikke, hadde ikke noen grunn til det. De var en gruppe, en gruppe som var sett opp til. Og ikke bare det, de var stolte. Så stolte. Har noen spurt dem om de er feil, for å spille fotball. Nei. Nei det kunne de ikke. Da ville de ikke vert så stolte. Stolt. Det er jeg ikke.

Læreren ropte ut at vi fikk en liten pause. Alle sprang bort til vasken i hjørnet for og drikke lit vann. Etter på satt vi på mattene. Mattene lå som en halvt visnet blomst. Jentene satt tet og kviskret som vanlig. Min sitte plass ble naturligvis på enden, alene.

Så snudde en av dem seg mot meg. Det blonde bølgete håret var hurpet opp i en slags hestehale. Balet kjolen var langt fra utslitt. Det var tydelig at foreldrene hadde kjøpt den til henne. Så hun ikke trengte å låne fra skolen. «Er du siker storken så rett?» Sa hun. Alle de andre jentene kniste og flirte, det var tydelig at jeg hadde vert samtale evnet når de kviskret. Jeg kom med et stammene nei til slutt. «Det er noe feil med deg, er det ikke?» fortsatte hun. Jeg følte tårene presse på. Det kom et stolt smil fra henne.

Læreren ropte oss tilbake. Jentene spratt opp og gikk tilbake. De snudde seg, så smilte de, når de så at jeg sto igjen. Jeg rev meg løs fra gulvet, og gikk på plassen min. Vi fortsatte med øvelsene, men jeg klarte ikke helt å være tilstede. Var det noe feil med meg? Mamma sier jeg er perfekt akkurat som jeg er. Men hun vet ikke. Pappa ville ikke akseptert det. Hva vill de si når de finner ut? De tror jeg spiller fotball. Jeg hater det. Hvorfor lyver jeg? Hvorfor er jeg så red for den, den ballen? Hvorfor kan ikke jeg være normal?

En av jentene veket meg fra tankene. «Hva mer er feil med deg, eller?» Før hun snur hodet til og slengte det nøtte brune håret i ansiktet mitt. Man kunne enkelt se det slepe smilet hennes. Timen var over. Da var det bare å finne på noe om den liksom fotball treningen hadde vert. De ville finne ut. Men jeg lot det ligge. Ligge for nå.