Gutten som forandret livet mitt

Nye muligheter?

I dag skal jeg på skolen. Jeg gleder meg faktisk, eller jeg gleder meg ikke til skole, men å se vennene mine! Det er alt for lenge siden...

"Hei!" roper jeg med en gang jeg ser Ada og Mia, mine bestevenner. "Hei! Hvordan var det i Finnland?" "Hvorfor flytter du tilbake?" "Møtte du noen søte gutter?" "Lilte du deg ikke der?" "Hallo! Kan dere være stille så jeg faktisk får svart på de uendelige spørsmålene deres?" Begge blir stille og ser på meg med forventingsfulle øyne. "Det skjedde bare ting i Finnland, og jeg klarte ikke å bo der". Jeg ser på dem og gir dem et litt trist smil. "Var det kjærlighetssorg?" Ada ser på meg med triste øyne. Jeg begynner å le litt. "Nei, eller litt, men ikke sånn. Foreldrene mine døde av kreft, så jeg kunne ikke bo i Finnland alene. I tillegg var det en jente der som irriterte vettet av meg". Jeg klør meg på tinningen for å understreke at jeg virkelig ikke likte henne. "Vent litt, er foreldrene dine døde?" Mila ser på meg med triste øyne. Jeg kjenner tårene krible bak øyekroken og nikker. "Ja". Jeg ser vekk. 

Det ringer inn, så vi går inn. Den gamle læreren min kommer bort til meg og gir meg en klem. "Så koselig at du har kommet tilbake!" Jeg ser meg rundt i klasserommet. De fleste sitter på de samme plassene som de satt da jeg forlot skolen. På den gamle plassen min sitter det en gutt. En gutt jeg aldri har sett. Han har sikkert startet her etter at jeg flyttet. "Hvor skal jeg sitte?" spør jeg. "Du kan bare sette deg ved siden av Sondre," sier hun mens hun ser ned på noen papirer. Jeg bare nikker og går bort til den nye gutten. Sondre? Fint navn, men det må vel være den nye gutten. Det var ingen som het sondre da jeg gikk her. 

"Hei," sier jeg når jeg kommer bort til den nye gutten. "Hei," sier han tilbake. "Er du ny?" Jeg setter meg ned og rister svakt på hodet. "Eller, på en måte. Jeg bodde her før, men så flyttet jeg og familien min til Finnland. Vi flyttet tilbake ganske raskt". Jeg kjenner at det gjør vondt å si vi. Sannheten er at jeg flyttet tilbake. Han bare nikker kort nikk og ser mot læreren.  

Timen var lang og kjedelig. Som den alltid er. Jeg fulgte ikke med på hva læreren snakket om. Sondre.... Sondre.... Sondre.... For et fint navn. Lurer på hva det betyr. Utseende hans var heller ikke så verst. Lyst hår, blå øyne, ganske bra stil og hyggelig. Eller jeg tror han er hyggelig. Han virker i hvert fall hyggelig. 

Endelig ringer det ut. I friminuttet snakker jeg med Ada og Mia. Jentesnakk... De snakket om at Sondre er ny og at han er veldig koselig. Ada mener at han er litt for beskjeden, mens Mia bare synes det er søtt. 

Når det ringer inn, er det kunst og håndverk. Vi skal male et "profosjonelt" bilde. Med "profosjonelt" mener jeg at vi først må kladde det, så tegne det på et tykt malingspapir, så til slutt male det. De fleste har ikke kommet så langt, så jeg ligger ikke så langt bak. Jeg starter å tegne en skisse. "Hei, kan jeg sitte her?" Jeg ser opp fra skissen min. Sondre står og holder et ark og en blyant. Jeg nikker og gir han et kort smil. Når han har fått lagt arket på bordet, smugtitter jeg på skissen hans. Det er fantastisk. Selv om han ikke er ferdig, ser jeg allerede at det er et nærbilde av en person. 

Denne timen gikk så raskt. Jeg ble bedre kjent med Spndre, og jeg fikk nesten gjort skissen min ferdig. Nå var det endelig lunsj. Jeg sitter ved siden av Mila, som sitter ved siden av kjæresten sin, som sitter ved siden av Ada, som sitter ved siden av den nye kjæresten sin, som sitter ved siden av meg igjen. Det er et rundt bord, så alle kan se hverandre. 

"Så, *DN* hvordan er det å komme tilbake?" Atle tar et stor bit av skiven sin. Han er kjæresten til Mia. "Vel, det er alltid kjekt å se vennene mine igjen, og, ehm, ja. Jeg er glad for å ha kommet tilbake". Jeg smiler til han. 

Resten av skoledagen gikk ganske tregt, men det er fordi vi hadde naturfag og norsk. Jeg og Ada satt for det meste og sendte lapper til hverandre. Vi sitter ved siden av hverandre, så ingen legger merke til det. 

Jeg begynner å gå hjemover. Selv om skolen ikke er så kjekk, er det alltid kjekt å se vennene mine igjen. Jeg er bare glad jeg ikke trenger å se Oda og Isac lenger. Det skal bli herlig å slippe alt dramaet. Jeg svinger rundt hjørnet og går rett i en person. "Oi, unnskyld!" Jeg tar et bedre grep på ryggsekken og ser opp. 

Endret 18.08.2017