Landet i speilet

Skjebnen er bestemt

Louise våknet. Hun kjente hun lå på noe hardt. Hun ventet med å åpne øynene. Hun ville ikke. Hun turte ikke. Hun lot minnene strømme tilbake. Forfølgelsen.. Løpingen.. Flyturen.. Og ja, så var det den snakkende dragen. Den som skremte vettet av Louise. Hun hadde så mange spørsmål. Hvorfor hadde han ikke spist henne med en gang? Hvem var det? Hva slags land er hun i? Hvordan kan dragen snakke? Hvordan kom hun seg gjennom speilet? Det var da hun kom til å tenke på det. Veien tilbake. Hun ble så opptatt av det som fulgte etter henne at hun glemte å følge med på veien! Hun kom aldri til å finne veien tilbake! Men..

Louises tanker ble avbrutt av noen skranglelyder. Hun åpnet øynene brått og satte seg opp. Hun så seg rundt og oppdaget at hun lå i noe som lignet en seng. Hun fikk øye på dragen. Han sto like ved inngangen til hulen og drev med noen redskaper. Det var da Louise kjente at hun hadde veldig vondt i bakhodet. Hun la seg sakte ned igjen, men på siden denne gangen, så hun kunne se på dagen. Skal han ikke spise meg? tenkte Louise. Hvorfor har han ikke gjort det enda? Og hvis han ikke skal gjøre det, hvorfor fulgte han etter meg da? Og hvorfor tok han meg? Og hvordan var han usynlig? Og hvordan kunne han snakke? Og hvor var hun?
Spørsmålene fløy rundt i hodet hennes. Men det var en ting hun visste. Jeg må hjem.

Dragen stoppet opp og så på henne. Hun så forskrekket på han. "Hvor er jeg? Hva slags sted er dette? Hvorfor fulgte du etter meg? Hvorfor tok du meg? Og hvorfor spiser du meg ikke? Hvordan var du usynlig? Hvem er du? Hvordan kan du snakke?" sa Louise, overraskende høyt. Dragen lo litt. Så gikk han litt nærmere henne. Han satte seg på en slags steinkrakk som så ut til å være tilpasset for drager. Han så tilfreds på henne også begynte han å snakke. Det var den samme, myke og dype stemmen som sist. "Kjære deg. For det første: jeg skal ikke spise deg! Dragene her i Fleminca er planteetere. Men vi kan drepe hvis vi vil. Alle vesenene her kan snakke, og nesten alle dyrene, spesielt drager, har krefter. Dette er Fleminca. Du er her i Fleminca. Jeg fulgte etter deg fordi du ikke har blitt sett her før. Du må være mennesket Takón snakket om. Han spådde at et menneskebarn skulle komme til landet og redde oss. Hun skulle hete Louise. Jeg antar det er deg.. " sa han. Louise nikket sakte mens tankene kvernet rundt i hodet hennes. Det ble bare enda flere spørsmål. Hvem er Takón? Hva mener han med å redde oss? Var det en grunn til at hun kom hit? Og hvorfor lyste safiren på kjedet hennes?

Dragen må ha sett at Louise fortsatt lurte. Før hun rakk å si noe fortsatte han. "Forresten. Jeg glemte helt å si det! Jeg er Galdon, vokterdragen. Det er min oppgave å passe på at det ikke kommer inntrengere inn, og at Fleminca er trygt. Jeg beklager at jeg fulgte etter deg og tok deg. Jeg kunne gjort det på en bedre måte, men jeg kunne ikke være helt sikker på om du var en inntrenger eller menneskebarnet som skulle komme. Takón er spåmannen her i landet. I flere århundre har han spådd for de som er i mot ledelsen i landet. De fleste her i landet er i mot. Bare hjelperne til Elok og han selv liker det. De styrer landet på en grusom måte. Ingen vet når eller hvordan han ble konge, men omtrent alle, som sagt, hater det. Dessverre har de for nye makt. Ingen her kan stoppe dem. Derfor er vi helt avhengige av deg, Louise. Din skjebne er bestemt. Du har nå to verdener å leve i." han stoppet opp litt.

" Jeg håper du vil være villig til å ofre ditt liv hvis nødvendig. For Flemincanerne." sa Galdon. Louise kunne ikke tro det. Skjebnen hennes var bestemt. Hun måtte det. Det var hennes liv. Ikke det hun trodde hun kjente. Ikke livet sitt, hjemme med mamma, pappa og Alice. Men.. Det kan jo ikke være mulig.. Hvorfor henne?

Hun tok frem kjedet sitt og så på det. Safiren lyser fortsatt. "Får jeg også krefter?" sa hun mens hun så på det. Galdon så på kjedet hennes, han også. Han fikk store øyne. "Hvor har du det fra?" spurte han. Det var så høyt at det nesten virket som om han skrek. Det var ikke sinne i stemmen hans. Det var overraskelse i den. Litt frykt også, synes Louise. "Fra tanten min" sa Louise og gjemte det igjen. Hun så bort på dragen. Han var så stor. Han hadde en mørkeblå farge. Øynene hans var svarte, men de skinte som gull. Louise beundret dem. Det lå ikke hat i øynene hans. Louise hadde vanskelig for å tro at han kunne drepe noen.

Kommer jeg til å måtte drepe noen?

Det gikk igjen i hodet hennes. Nå styrte hun ikke seg selv lenger. Det var ikke hun som sa det. Hun tenkte det ikke heller. Det var en stemme i hodet hennes.

Jeg tror det.

Svarte hun inni seg selv. Det ble stille. Galdon hadde reist seg og gått til utgangen av hulen. Han sto og så på henne. "Jeg skal frakte deg ned igjen, men det er noen ting du burde vite først.." sa han.

--------------------------------------------

Kjære leser!

Jeg beklager at dette kapittelet
var litt kort, men det var sånn
det ble nå.

Men, du?
Ser du den lille, taggete tingen
nede i venstre hjørne der?

Ja? Du gjør det?
Trykk på den!

Tusen takk ❤️
Som en belønning skal du få vite noe!

I morgen skal jeg prøve å legge ut 2 kapitler til 😆
(Hvis jeg rekker 😅)

Gjerne skriv en kommentar
om hva du synes.

Fine ord er veldig bra
motivasjon 💖

~Forfatter~