Landet i speilet

Et stort land

Louise sto nå rett ved dragen. Hun kjente varmen som kom fra han strømme utover i alle retninger. Hun lurte på om han noen gang var kald. Det forundret ikke Louise veldig mye og han ikke var det.

Hun beundret huden hans. Den nydelige blåfargen.. Den harde huden.. Hvis det i det hele tatt ble kalt det på drager. Louise måtte innrømme en ting. Hun visste ingenting om drager. Absolutt ingenting.

"Louise. Hør på meg." sa Galdon. Louise så opp på han og møtte blikket hans. Louise følte seg betatt av øynene. De var overraskende vakre. "Du må passe veldig godt på det smykket. Der er veldig verdifullt. Det er du også. Her i Fleminca lurer det farer veldige mange steder. Ikke stol på noen, bortsett fra Takón og Brody. Jeg håper selvfølgelig du stoler på meg også." begynte han. Han stoppet opp litt, som om han ventet på at Louise skulle si et eller annet. Hun bare nikket sakte. "Vær forsiktig med lederne i landet. Forhåpentligvis vet de ikke noe om deg enda, men så fort de finner ut av det kommer de straks til å være etter deg. De har tusenvis av alver overtalt. Du kjenner dem lett igjen. De ligner litt på deg, men de er høyere, alle har enten rødt, svart eller hvitt hår, og de har ikke ører, men hull i hodet. De kan fort finne på å kle seg ut. Derfor må du aldri stole på noen. Men de vet ikke hvem Takón er, og Brody.. Han kjenner du igjen. Han er omtrent like høy som deg, og han er også et menneske. Det er det flere som er. Men ikke stol på dem. Ikke. Selv om de nødvendigvis ikke er alver, kan det fort hende de er ute etter deg og din styrke. Eh, om de ikke er mennesker er de i hvert fall noe lignende.. Men det er ikke sjans at de har en så liten alv som kan være som Brody. Du skjønner hva jeg mener når du møter han." sa han.

Han stoppet opp og så ut. Man kunne ikke se bladene fra innsiden av hulen, men Louise visste at de var der. Hun visste det.. "I mens du hadde besvimt lagde jeg et kart over Fleminca til deg. Jeg har snakket med Mari. Det var vanskelig å overtale henne.." sa han mens han fant frem et ganske stort kart. Han rakte det over til Louise og så på henne. Hun tok det nølende i mot og studerte det. ".. men jeg fikk overtalt henne til å hjelpe deg rundt i Fleminca. Det er ikke akkurat et lite land, for å si det sånn." sa han med en lattermild stemme. "Jeg kan se det.." sa Louise tankefullt. Hun så på byene i landet. Den som så størst ut lå ganske i midten av landet. Olégs het den. Hun gjentok det flere ganger i hodet. Olégs.. Olégs.. Olégs.. Så så hun litt på de andre, mindre byene. Det var tre til. Sørøst i forhold til Olégs lå det en som het Hervin. Det var den som lå nærmest Olégs. I tillegg var den nest minst. I nord lå det en som het Frelura. Den var den minste. Frelura og Byrtus, den tredje og nest største byen som lå i sørvest, så ut til å ligge omtrent like langt unna hverandre.

"Du må gjøre deg kjent her før du begynner på oppdraget. Der er for farlig at man begynner på noe sånt uten å kjenne områdene. Forresten er Olégs hovedstaden i Fleminca. Der oppholder kongen seg, så vær ekstra forsiktig der. Aldring ta med Mari inn i byene. Aldri." sa Galdon. Han så ut igjen. Louise rakk ikke si noe før han sa "På tide å få deg ned så du kan møte Mari." sa han. Louise så på han. Når hun skjønte at han mente alvor brettet hun forsiktig sammen kartet og skulle til å legge det i lomma da hun oppdaget at hun ikke hadde noen. "Ehm, Galdon..? Ikke for å være frekk, men jeg har ikke lomme.. Noe jeg kan ha kartet i?" sa Louise usikkert. Dragen vendte blikket mot henne igjen. "Å, ja! Selvfølgelig! Etter at jeg lagde kartet fikk jeg også tid til å lage denne.." sa han og tok frem en slags pung. Den var av stoff som striesekker er laget av. Den var festet i en slags lærtråd. Forsiktig hengte han pungen rundt halsen hennes. Louise synes den var tung. Hun åpnet pungen og fikk se mynter i den. Hun telte dem fort. En, to, tre, fire, fem, seks, syv.. Seksten, sytten, atten, nitten, tjue. 20 mynter. Lurer på hvor mye hver mynt er verdt? tenkte Louise. Hun så bort på Galdon. "Huff, jeg er så glemsk! Det er Draster, som det kalles. Det er myntene vi har her i landet. Du kan få kjøpt mye for dem, pass godt på dem" sa han. Louise nikket og puttet kartet ned i pungen. Deretter strammet hun den og gjemte den under genseren. Takket være det slakke stoffet i genseren kunne man bare såvidt se at det var noe under der. Hun smilte.

"Da gjaldt det bare å komme seg ut. Jeg håper du stoler nok på meg til å hoppe." sa Galdon. Louise stirret forskrekket på han. "Hoppe?!" skrek hun.

----------------------------------------------------------

Okeii folkens.

Jeg vet jeg sa to kapitler i morgen, men jeg ville dele dette med dere nå :)

Jeg beklager litt korte kapitler med mye snakking, men dere trenger det, for Louise kan ikke vite sånne ting av seg selv, det kan ikke dere heller :/

Det hadde blitt litt vanskelig. Dere kan jo selvfølgelig tenke og tro, men det kan jo hende det dere tenker er helt feil :p

Hvem vet?
Bare jeg cx

Bildet over fortellingen er pungen til Louise :) Bare at hennes har lærtråd. Beklager litt dårlig kvalitet på det, men det var det jeg hadde.

Sidene det ble to kapitler i dag i stedet for i morgen er det ikke sikkert at det blir to i morgen.

Vi får se :)

Stem og kommenter for å få vite hva som skjer med Louise. Kommer hun til å stole nok på Galdon til å hoppe ut av hulen?

Følg med ❤️

Psst.
Det kommer uansett, men det er veldig bra motivasjon med stemmer og fine kmt 😘

-Forfatter-