Landet i speilet

En ny venn?

Louise kunne ikke la være å smile. Der satt hun. Oppå Mari. Oppå verdens vakreste hest. Uten utstyr. Louise visste hva det kalles. Å ri barbak. Louise hadde aldri gjort det før. Hun hadde bare ridd med utstyr. Dette var en herlig følelse, og Louise tror at hun kommer til å like det. Men hun er ikke så sikker på at Mari liker henne. I hvert fall ikke enda...

Galdon hadde måttet snakke med Mari om dette. Det var ganske tydelig at Mari ikke likte det. Men Louise kunne skjønne det hvis hun var vandt til å være fri. Hun kunne også skjønne hvorfor hun ikke fikk Terra i stedet. Men hvis det også var en hest, så kunne hun skjønne at hun var Brody sin. Men uansett. Louise håpet at hun fikk Mari til å like seg. Etterhvert.

"Louise" så Galdon plutselig. Strengt. Louise falt ut av sine egne tanker og så bort på dragen. Han hadde fått et vaktsomt blikk i øynene. "Hm?" så hun forvirret. "Mari og Terra har tilhørt alvene før. "Aldri tenk på å ta dem med inn i byen. Alvene har lett etter dem begge helt siden de rømte. De har aldri klart å finne dem. I hvert fall ikke til nå.." så han. Louise så ned på hesten under seg. "Å.." "Det er også derfor du ikke rir med utstyr. Hestene blir dårlig behandlet. De klikker. Og dessuten, de gjør dette av egen vilje for å hjelpe oss mot ledelsen i landet. Vi må vise at vi er deres venner, og setter pris på det. Jeg har, som sagt, overtalt Mari til å gjøre dette. Hun hater egentlig fremmede. Vær like snill mot henne uansett hva hun finner på. Hvis ikke kan de bli til ordentlige drapsmaskiner" så Galdon fort. Louise nikket sakte. Tanken på at de faktisk var blitt ville, og lett kunne drepe deg var grusom. Louise grøsset. "Tenk om du vil drepe meg da.." sa Louise lavt og stryk Mari på skulderen. Galdon sa ikke mer før på en stund.

Også kom Louise på det. Alice. Hun hadde forlatt tvillingen på loftet uten å si et ord. Hun var alene hjemme. Hvis Louise var heldig, hadde hun ikke tent på huset enda. Men hvis hun skulle gjøre det snart så måtte Louise skynde seg hjem. Og det fort.

"Eh.. Jeg må hjem nå. Kan du veien tilbake, Galdon?" sa Louise. Han nikket. "Men hvorfor kan ikke Mari føre deg dit?" Sa han og smilte vennlig. "Kan hun veien?" Spurte Louise overrasket. Galdon nikket igjen. "Mari, Terra og Brody kjenner til det meste av landet. Det meste." Sa han. Louise nikket. Hun visste ikke hvorfor, men hun orket ikke snakke mer. Hun måtte hjem. "Hadet, Louise. Du må komme igjen snart. Jeg har koblet meg til kjedet ditt, jeg kontakter deg når du må tilbake." Sa Galdon og veivet med armen. Det var da hun så det. Dragen hadde et armbånd som lignet på halskjedet hennes. Utrolig! Louise nikket og smilte. "Hadet. "

Mari satte i gang. Hun skrittet rolig bortover. Men allikevel føltes det ut som om det gikk alt for fort. Dette var for gøy, Louise ville ikke slutte. Men hun visste at hun kom til å ri på Mari igjen, så hun prøvde å se seg rundt. De var fullstendig omringet av skog. Høye trær, små tornebusker overalt. Bortsett fra der de gikk. En bitte liten sti skjærte gjennom alt sammen. Det var egentlig veldig bra, for da slapp de å bli ripet opp overalt av de lange, skarpe tornene. Hjemme hadde Louise og familien en liten hage. Der hadde de en hekk. Det var torner i den også, men absolutt ikke like lange som disse. Her var de rundt 8 cm, ville Louise tippe. Hjemme var de 2 cm lange. Louise hadde falt ved hekken en gang, og en av tornene som hadde falt på bakken, hadde gått rett inn nedenfor kneet hennes. Den hadde sittet så langt inn at de måtte til en lege. De hadde ikke klart å få den ut selv. Nå har hun et stygt arr der. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes når hun tenkte på om tornene Hjemme hadde vært så lange, og om hun hadde fått den i kneet. 2 cm var mer enn nok.

Endelig kunne Louise skimte en åpning gjennom buskaset. Mellom ørene til Mari kunne hun se det. Det skulle bli godt å komme seg litt ut på åpen mark, og ikke bare være i skog. Det virket som om Mari nølte litt. Louise tenkte at hun sikkert ikke ville ut på åpen mark hvor hun mest sannsynlig ble sett bedre. Men Mari hadde ikke valg. På høyre side var det et enormt vann. Ditover var også en av byene. Den sørligste. Louise husket ikke hva den het. Alle navnene var bare forvirrende. Mot venstre var det gigantiske fjell. Og litt lenger bort var fjellsiden som slipt. Falt rett nedover. Der en plass hadde Galdon hulen sin. Plutselig kastet Mari på hodet. Hun så mot høyre. Mari stoppet for å høre bedre. Hun hadde fanget opp noe. Louise fulgte blikket hennes, og så mot høyre hun også. Hun så ingenting. Nå som det ikke var hover som trampet i bakken å høre, var alt stille. Ingen fugler. Ikke noe vind. Ikke noe knaking i trær. Ingenting. Louise så fremover igjen. De var rundt 15 meter fra åpningen. Kanskje Mari bare drøyet ut.