Hele Louises verden blir forandret når hun går i gjennom speilet og oppdager at halskjedet hennes er mer enn bare en lykkebringer og et smykke, men en magisk gjenstand også...
Der sto hun. Louise. Vendt mot åpningen med bena samlet og armene ut. Hun sto som et kors. Det var Galdon som ba henne om å gjøre det. Og snart skulle hun løpe mot åpningen og kaste seg ut. I et fritt fall. Men hun hadde vel ikke noe valg. Hulen var stor, stor nok til at en drage kunne komme INN med noe, men det var ikke sjans at han kunne klare å ta det med ut. Ikke sjans.
Louise så bort på Galdon. Han sto ved inngangen til hulen, klar til å kaste seg ut etter henne. Kunne hun virkelig stole på han? Louise sukket. Hun måtte det. "Hva venter du på?" sa Galdon. Han så på henne. Hun trakk på skuldrene og pustet dypt. Så begynte hun å løpe. Fortere og fortere, som et kors. Løpet føltes ut som evigheter. Da hun endelig nådde kanten hev hun seg utover. Hun hoppet sånn som Galdon ba henne gjøre. Magen frem, slik at den pekte ned mot bakken, og armene og bena fløy opp i været. På denne måten kunne han få tak id enten beina ellernoe armene hennes. Det virket som om hadde gjort dette før.
Det kilte i Louises ansikt når hun berørte bladene. De var fortsatt like myke. Det fikk henne til å smile. Helt til hun kom på at hun nå var i et fritt fall rett nedover. Hun passet på å gjøre som Galdon hadde sagt til henne. Se på utsikten. Louise flyttet blikket og så rundt seg. Det var et virkelig pent land. Louise fikk øye på noe som lignet en by. Louise tenkte på kartet. Det må være en av de fire b....
Louises tanker ble avbrutt da hun kjente noe ta tak rundt armene hennes. Galdon! Hun hadde helt glemt at hun falt! Det føltes fint å være i Galdon sitt grep igjen. I hvert fall nå som hun visste hva og hvem det var, og hvor de skulle. Med ett følte Louise at hun fløy på vinden i stedet for å falle gjennom den. Hun kunne ikke la være å smile. Dette var en herlig følelse. Hun begynte å ta forsiktige crawl-spark med bena. Nå føltes det virkelig ut som om hun svømte på vinden.
Plutselig begynte Galdon å fly nedover. Ikke enda! tenkte Louise, men hun kunne sikkert gjøre det senere. Nå måtte hun møte denne Mari.
Louise fulgte med på bakken. På omgivelsene som ble større og større jo lenger ned de kom. Hun passet på å nyte de siste øyeblikkene i luften. Denne følelsen var ubeskrivelig.
Nå hang Louise 1 meter over bakken. Hun kom sakte, men sikkert lenger ned. De hadde ikke like stor fart heller. Louise beveget på seg sånn at beina hennes hang ned mot bakken. Hun begynte å sprelle sakte med dem, slik at hun kunne løpe når beina hennes nådde bakken, og deretter skulle Galdon slippe henne. Og der nådde hun bakken. Beina hennes satte automatisk opp farten. Hvis ikke hadde den hengt etter. Også snublet hun. Galdon hadde sluppet henne, og det - selv om det ikke gikk fort i lufta - hadde gått så fort, så beina hennes klarte ikke følge med når Galdon slapp støtten. Dermed snublet hun og stupte fremover. Hun rakk å ta seg i mot og stupte fremover på magen. Underlaget var mykt. Hun var ganske sikker på at Galdon hadde planlagt å lande henne der hele tiden.
Louise reiste seg og børstet av klærne. Hun så seg rundt og oppdaget Galdon, omtrent 10 meter fra henne. Jan sto og så på henne. Hun smilte og begynte å løpe mot han. Først sakte, for å være sikker på at hun var i orden, og når det ikke skjedde noe på ca 6 meter løp hun litt fortere de siste få meterne. Louise stoppet foran han. Hun spratt opp og ned med et stort glis i ansiktet. Galdon så ned på henne med et varmt blikk. "Er du ok?" sa han. Louise stoppet å hoppe. "Ja." svarte hun. "Flott! Klar for å møte Mari?" sa Galdon. "Ja.. Tror det." svarte Louise med en litt skjelven stemme. Denne Mari hørtes skummel og farlig ut, og det virker ikke som om hun setter så stor pris på fremmede. "Mari, Terra og Brody er noen av de som kjenner Fleminca aller best. Er det noen som kan vise deg rundt er det dem." sa Galdon. Louise bare nikket som svar. Galdon begynte å gå, og Louise fulgte etter, oppslukt av tanker.
Hun lurte på om Mari og Terra hadde like klær som henne.. Om de hadde krefter.. Hvordan de så ut.. Jo, og Brody. Galdon nevner alltid Terra sammen med Brody. Hun lurte på om de var kjærester eller noe. På om Brody var kjekk. På om Terra og Mari var pene. På hva slags personlighet de hadde. Terra hørtes ut som den hyggelige av de to. Hun visste ikke, men hun husket at han måtte overtale Mari for å vise henne rundt. Louise sukket lavt. Tenk om de er kjempetalentfulle krigere, også kommer hun og vet ingenting. Louise følte seg dum og krympet seg litt.
"Nå er det ikke langt igjen" sa Galdon. Igjen avbrøt han tankene hennes. Louise kom ut fra drømmeland og kikket rundturen seg. De gikk på en sti i et slags buskas. Bladene virket også myke, men ikke som fjær. Det var litt mer som å stryke en hestehale. Fortsatt kilte det. Det fikk Louise til å smile for seg selv.
Etter rundt 300 meter til med trasking på en sti ute i bushen kom de inn på en slags sirkel i blant trærne. Midt inni dem. Det kunne nesten minne om en liten kamparena, men Louise antok at det var brukt som en møteplass, siden det mest sannsynlig var her de skulle møte Mari. Det var i hvert fall her de stoppet. Galdon så seg litt rundt. Han smilte. "Hun har sikkert bare gjemt seg" sa han. "Pass på at du lærer deg dette." sa han, med en bestemt stemme. Også lagde han en slags rar lyd med munnen. Det hørtes ut som en blanding mellom hanekakling og plystring. Det var rart å høre på. Galdon snudde seg fort mot Louise og hvisket: "Jeg tror ikke du kan forstå hva Mari og Terra sier. Det kan i hvert fall ikke Brody.". Og plutselig hørte de rasling fra en busk ved siden av dem. Begge snudde seg brått mot lyden, og ut kom den nydeligste hesten Louise noen gang hadde sett. Det var en skimmel med svart man og hale. Louise så med en gang at det var en hoppe. Hun så at hesten var ustelt i pelsen, men hoppa var allikevel aldeles nydelig. "Hei Mari. Dette er Louise." sa Galdon. Hoppa kastet på hodet og humret som om hun sa hei. Manen hennes flagret. Den hoppa var nydelig. Og.. Vent.. Er DET Mari? Skal Louise utforske Fleminca på en hest? Og ikke hvilken som helst hest, men verdens vakreste hest som heter Mari og står foran henne?! Louise kunne ikke tro det!
Oops! Ang larawang ito ay hindi sumusunod sa aming mga alituntunin sa nilalaman. Upang magpatuloy sa pag-publish, subukan itong alisin o mag-upload ng bago.
----------------------------------------------------------- Jeg vet.. Det ser blåbær ut, men jaja 😜⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️⬆️
