Så skjedde det ingenting. Begravelsen ble gjennomgått og vi var alle tilbake på skolen som ingenting hadde skjedd. Vi snakket om Tom, men bare det positive. Aldri om når han dyttet folk eller kalte folk ekle ting. Nei vi pratet bare om den ene gangen han stjal en fotball til klassen eller den andre gangen hvor han tegnet en parodi av læreren vår på tavla.
På grunn av hendelsen hadde alle sammen glemt Dragejenta litt. Og kansje for første gang ble hun ikke plaget, men ting blir ikke glemt bort.
To uker etter begravelsen ble sprittusjen funnet frem og ordene slengt ut. Det ble faktisk verre en før og en gang tror jeg hun gikk hjem med spritusj i hele panna. Folk dro i flettene hennes og kalte henne Albino. Hun var jo så lys i huden og håret hennes var så blondt.
Rart var det at hun ikke gjorde motstand. Faktisk sa hun ikke et ord en gang. Med unntak av det ene ordet som ble mumlet om og om igjen. "Drager" Vi bare lo høyt, sa at de dyrebare dragene hennes ikke kunne komme til utsetning nå. Det endret ikke det faktum at hun forsatte med dragegreia. Faktisk ble det bare mere og mere drager. Overalt. Vi fant små tegninger av drager i pendlerne våre. Noen ganger var det skrevet Ild eller Flammer på sekken våre. Men vi hadde jo ikke bevis på at det var henne. Ingen bevis uten om mistanke. Så vi bare forsatte som før og for hver dag ble det litt verre.
أنت تقرأ
Jenta som elsket drager
خيال (فانتازيا)Dragejenta kalte vi henne. Jenta som elsket drager over alt på jord. Skrev tekster om dem, tegnet dem og hadde dem overalt. Så vi erta henne for det og hva skjedde? Jo straffen kom. Straffen for å ikke tro på drager
