«Sveiper du forbi alle eller?» spør Katrine mens hun ser litt overgitt bort på meg.
«Nei.» svarer jeg kort.
Hun skal ikke bry seg med mine Tinder-valg. Halvparten av profilene er fake, og halvparten er gamle griser. Usj. Jeg rister frysningene av meg.
Hva gjør jeg egentlig på Tinder? Det er jo bare idioti. Den eneste grunnen til at jeg har den stygge appen på telefonen min er fordi Thomas slo opp med meg og jeg tenkte (i berusa tilstand) at det var en fin måte å gå videre på. Joda, veldig god ide. Men uansett hvor dårlig det går og hvor dum appen er, så klarer jeg ikke å slette den, selv etter nesten fire år. Flotters altså.
Jeg sukker tungt, putter mobilen i jakkelomma og rasker veska mi med meg til forelesningen.
Kjærlighet er noe bullshit. Dagens samfunn har fucka det til, ingen kan binde seg for alle er usikker. Kjærlighet er som en trend, den kommer og den går. Akkurat som folka på Tinder.
