«Muntlig eksamen i historie». I det navnet mitt blir ropt opp som en del av listen med dødsdømte elver får jeg lyst til å spy. Kanskje å hoppe foran toget er en god ide allikevel ...
Den fjerne drømmen å om komme seg inn på Universitetet ble akkurat litt mer fjern. Litt mer uoppnåelig. Litt mer urealistisk. Litt mer selvdestruerende.
Jeg vet at i 1814 ble vi fri fra Danmark og fikk egen grunnlov. Jeg vet at i juni 1905 ble vi fri fra Sverige og fikk egen konge (ironisk nok var han dansk). Jeg vet at 8.mai feires fordi vi da ble kvitt tyskerne. Jeg vet at første verdenskrig var en av triggerne til andre verdenskrig. Jeg vet at de hvite menneskene var stormannsgale og slaktet tusenvis uten grunn. Jeg vet at jeg av og til vil gråte over utviklingen som har vært og som er i verden. Jeg vet at jeg kan det viktigste med historien, men jeg vet også at jeg kan ikke halvparten av innholdet i den en meter tykke boka.
Jeg kjenner panikken komme krypende.
Plutselig kjenner jeg en hand på skulderen min. Jeg var så dypt inne i mine egne tanker at jeg ikke hadde hørt at noen hadde sagt navnet mitt.
Jeg snur meg og ser småskremt og spørrende på gutten som handa tilhører.
«Beklager hvis jeg skremte deg, men jeg lurte bare på om at du ville hjelpe litt med historien. Du skjønner, jeg har falt litt av lasset og må friske opp litt før eksamen. Det er sikkert dumt å spørre nå som du selv skal ha eksamen, men jeg vet ikke hvem andre jeg kan spørre. Har hørt at du er god i dette.»
Jeg ser på han. Han går i klassen min og jeg vet hva han heter. Alle vet hva han heter. Han er en del av den «kule» gjengen. De som har fester, blir invitert til fester, drar ut på byen hele tiden, trener hver dag, og får alle jentene de vil ha. Hvordan han vet hva jeg heter aner jeg ikke.
Hjernen min klarer ikke gjøre jobben sin. Den funker ikke.
«Kan jeg få tenke litt på det?» Sier jeg, mens hodet mitt spinner. Kanskje kan jeg tjene på dette, men har jeg råd til å ofre tid der jeg burde fokusere på meg selv?
Noe i meg overkjører fornuften og jeg sier «Jeg kan hjelpe deg, men jeg må få noe igjen for det.». Thomas, ja, det er det han heter, ser på meg.
«Hm.. joda det skal vel gå greit.» svarer han mens et smil trer fram. Um... jeg ser hvorfor jentene nærmest løper etter han.
Jeg rister svakt på hodet. Skjerp deg! Se på han som eleven din. Ingenting annet. Han er ikke en gang en venn. Vi er fiender. Vi er ikke samme sort. Helt ulike.
Dette er et engangstilfelle.
Use your brain for what it's worth girl!
