«Jeg må innrømme at jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre da jeg så forespørselen din.» sier jeg mens jeg ser forsiktig på han.
De nøttebrune øynene er akkurat som før, varme og milde. Håret hans er kortere enn før. Han kler det. Han er pen i tøyet og har en elegant klokke på armen. Hendene hans som holder rundt det halvfulle ølglasset er som før, kanskje litt mer mandig. Han som sitter foran meg er ikke noen gutt lenger, han er en mann.
«Det skjønner jeg godt» sier han og smiler forsiktig.
Han ser ut av vinduet og det virker som om han vil si noe, men ikke vet helt hvordan. Jeg ser ut av vinduet jeg også. Det hele føles så godt, men samtidig så uendelig rart. Gutten fra fire år tilbake er borte, nå er mannen fra Tinder her.
«Jeg trodde ikke helt mine egne øyne når jeg så ansiktet ditt på skjermen. Det stille, rolige, helsprøe, sjenerte, gode og vakre skolelyset, på Tinder.» han ler lavt, og ser forsiktig på meg.
«Ja, hvem skulle trodd det.» sier jeg smilende.
«Du er enda vakker.» sier han, mens han ser meg rett inn i øynene.
Jeg er fanget i blikket hans og ordene hans surrer rundt i hodet mitt. «Takk.» sier jeg, mens øynene mine flykter ut vinduet, mot det blå havet og de bratte fjellene. Jeg ser på måkene som kretser rundt en liten fiskebåt, og jeg tenker tilbake på tiden da det føltes ut som om jeg var fri som fuglen. Som alltid er det han som får fram disse gode følelsene. Disse følelsene som gjør at jeg føler meg som et helt menneske.
«Forresten, gratulerer med overstått. Du hadde jo bursdag i forrige uke.»
Jeg ser overrasket bort på han. «Så du husker det enda?» sier jeg.
«Selvfølgelig.» svarer han med et smil.
Det smilet som jeg elsket - og enda elsker
