Prolog

146 7 0
                                    

Den første tingen Carter noen sinne fortalte meg, var en løgn; løgn var oksygenet hans. Han gjorde det mens han lo, han gjorde det mens han kjærtegnet meg, han gjorde det til og med mens han kysset meg.

Det er det som er så spesielt ved denslags usannheter. Løgn avler løgn. Det starter alltid med én. Uansett om det er en liten, hvit en eller om det er en diger en. De fantastiske stedene den kan ta deg, høyere enn Mount Everest, inn i en annen virkelighet. Før alt kommer krasjende ned. Verden slik du en gang kjente den, vil aldri bli det samme.

Slik var det med Carter West. En mann satt sammen av løgner. Han var mester i det. Han kunne lure deg trill rundt, helt til du ikke klarte å skille mellom hva som var sannhet og ikke.

Alt dette sinnet hadde bygd seg opp på bare noen få sekunder. Det ble vanskeligere å puste. Kanskje det bare var et mareritt? Brystet mitt sved og klumpen i halsen vokste seg større og større.

Hver gang jeg tenkte på den dagen, kjente jeg hjertet mitt knuse på nytt. Jeg kunne aldri tilgi ham. Min kjæreste og min bestevenninne sammen. Jeg hadde aldri følt meg så forrådt.

Tankene spant rundt og jeg klarte ikke holde følge med dem. Alle musklene i kroppen strammet seg. Jeg skjønte ikke. Hva hadde jeg gjort galt? I senga hans lå min bestevenninne, Dani, halvnaken. Der jeg pleide å ligge.

Jeg kunne ikke bli i Denver. Flyttebilen var klar, og jeg reiste min vei - langt vekk fra dem. Aldri i livet om jeg skulle se dem igjen.

Sinne og tårer var det eneste som omringet meg. Jeg hadde lyst til å skrike, men ikke en lyd kom ut. Alle løgnene, alle svikene; var det verdt det? Følte han seg bedre nå?

Melville. Min nye start.

Dager uten endeDonde viven las historias. Descúbrelo ahora