Dager uten ende

Venninnemøte

Søndag, 23:57

Etter den sinnsyke helga jeg hadde hatt, ville ikke Brandi la meg være alene. Med én gang Alec hadde kjørt meg hjem (og jeg hadde feiga ut da han prøvde å kysse meg), sendte Brandi melding. Jeg fortalte henne alt. Om Alec, om Carter, om Dani. Alt. Hun hadde tatt med to store Ben & Jerry's i smaken cookie dough, silkepysj og alle filmene familien hennes eide. Etter å ha sett tre filmer, hadde vi bestemt oss for å se begge sesongene av Riverdale. Jeg hadde vært i mine egne tanker de siste fem episodene, og nå hang jeg etter.

Da jeg først hadde sett hvem som holdt rundt meg, visste jeg at jeg var i trøbbel. Selv om jeg begynte å like Alec, kunne jeg aldri la Carter gå.

Men han var ikke bra for deg.

Jeg vet, jeg vet. Så klart ikke. Han løy hele tiden, like ofte som han pustet. Men de gangene vi var sammen var helt fantastiske. Men han valgte fortsatt Dani ovenfor meg. Min beste venninne.

«Går det bra, eller?» hørte jeg henne si. Jeg kunne nesten ikke se henne; hun hadde pakket seg inn i alle teppene og putene. Krøllene hennes stakk ut. «Jada,» svarte jeg. «Bare tenker.» Hun satte seg opp. Så studerte hun ansiktet mitt. «Mye har skjedd.» innrømte hun. Det var sant. Mye hadde skjedd. Det føltes som at jeg hadde falt tusen meter og landet rett på asfalten da jeg så Carter. Jeg trodde jeg var over ham, men det er vel lettere å ikke tenke på noen når du ikke ser dem hver dag.

«Jenta mi,» Brandi strøk bort en tåre fra kinnet mitt. Hazeløynene hennes var fulle av medlidenhet. «Ikke gråt. Hvis du gråter renner maskaraen, og hvis maskaraen renner kaster du bort penger og hvis du kaster bort penger har du ikke råd til en valp og hvis du ikke har råd til en valp går det ikke bra og hvis det ikke går bra er det ikke greit. Skjønner du?» Jeg måtte nesten le av henne. Brandi var utrolig søt og en helt fantastisk bestevenn. Mye bedre enn Dani. «Jeg liker ikke denne Carter,» sa hun mer seriøst.

«Men du må velge snart.»