Dead inside

1. Livet suger

Luna POV
Jeg lot bladet gli mot huden min en gang. Og så enda en. Og enda flere etter det. Røde streker danner seg på armen min. Så kommer det blod ut. Masse blod.
Jeg tok frem papiret jeg hadde funnet frem for litt siden og begynte å tørke. Det gikk ikke lang tid før papiret var dekket og jeg måtte finne fram mer. Jeg stirret ned på den blodige armen min, full av en del arr og kutt. Jeg surret noe bandasje greier rundt så det skulle hindre det i å blø så mye. Jeg sukket tungt ut og lot en tåre trille nedover kinnet mitt. Hvorfor suger livet så jævlig mye egentlig? Jeg gjorde meg ferdig og gikk ut av badet som var rett ved siden av rommet mitt.

Det var sent på kvelden og det var stille, mamma og Matt hadde sikkert sovnet allerede. Jeg la meg ned i sengen min og begynte å tenke. I morgen skulle jeg begynne på den nye skolen. Vi bestemte oss for å flytte fra Norge til USA etter "hendelsen". For å få en helt ny start. Det eneste dumme var at jeg og Matt måtte bytte skole midt i skoleåret. Men han hadde ikke noe i mot det egentlig. Det hadde han iallfall sagt. Han sa noe med at USA var verdt det. Du lurer kanskje på hva "hendelsen" er? Det er selvmordsforsøket mitt. Åpenbart feilet jeg, hvis ikke hadde jeg ikke vært her i dag. Du lurer kanskje også på hvorfor? Jeg kan ikke forklare det helt, det er en lang historie. La oss bare si at livet ikke har vært så lett for meg. Men det kan vi ta en annen gang. Jeg lukket øynene igjen og la meg tilbake. Jeg lå lenge og tenkte og til slutt svartnet alt og jeg sovnet.

Jeg hørte den høye lyden av den skjærende vekkerklokken min. Jeg slang armen ut og skrudde den av. Jeg åpnet sakte øynene og så på den litt blodige bandasjen på armen min. Sakte reiste jeg meg opp fra senga og gikk inn på badet. Jeg dro av bandasjen og gransket de ganske blodige sårene under. De var ganske dype og så ikke noe bra ut akkurat nå. Så jeg bestemte meg for å gå inn i dusjen. Vannet var varmt og strømmet nedover kroppen min. De nyeste kuttene mine sved. De verket kan man si. Jeg var så rask jeg kunne i dusjen og nesten hoppet ut når jeg var ferdig. Jeg begynte å dekke kuttene med bandasjen og plaster. Så tok jeg på noe som sikkert de fleste andre også bruker, undertøy altså. Hvitt med blonder på. Så noen hvite sokker. Jeg så meg i speilet. Fy søren så stygg jeg egentlig er. Jeg bryr meg akkurat nok til å ta på litt maskara, concealer og å fylle inn bryna. Mest siden det er første skoledag her. Håret tørket jeg så godt som jeg kunne og tok det i en messy bun. Jeg gikk ut til klærne jeg hadde lagt fram på stolen. Jeg slang på meg en comfy hvit hettegenser og noen svarte jeans. Det viktigste er vell at jeg møter opp?
Jeg går ned trappa og møter på mamma som står på kjøkkenet og steker egg. Matt står ved siden av og venter utålmodig på at hun skal bli ferdig så han kan få spise. Matt er halvbroren min, men vi har vokst opp sammen, så vi er akkurat som vanlige søsken. Matt og jeg har altså samme mor, men forskjellige fedre. Matt har kontakt med sin far, og jeg har ikke kontakt med min, mere trenger jeg ikke å si om det for nå. «Kan jeg sitte på i dag?» spør jeg Matt med et håpefullt blikk. «Hmm, hva får jeg for det da?» spør han ertende. Jeg ser irritert på han. Mamma sukker oppgitt. «Bare kjør søsteren din på skolen. Eggene er ferdige forresten.» Jeg smiler triumferende. Jeg setter meg ned ved spisebordet og begynner gomle i meg et stekt egg.

Etter en liten stillhet rundt spisebordet reiste Matt seg opp. «Vi må vell dra nå, vil vell ikke være for sen til første skoledag?» spurte han og så ventende på oss. Jeg nikket meg enig, sa hade til mamma og gikk sammen med han til gangen. Jeg tok på meg noen hvite Adidas sko og løp etter Matt som allerede var på vei mot bilen. Det varmt ute, alt for varmt til å egentlig bruke hettegenser. Vi satte oss inn og begynte å kjøre mot skolen. «Går det bra?» spurte Matt med et bekymret blikk. Jeg nikket. Han vet en del om det jeg har gått igjennom. Mamma også. Jeg måtte jo snakke med dem begge etter selvmordsforsøket mitt. De fortjente å vite litt. Men jeg fortalte dem ikke alt. Jeg forteller aldri noen alt. Jeg går i terapi i tillegg. Jeg sier aldri alt der heller. Jeg holder bestandig noen ting for meg selv. For øyeblikket prøver jeg å overbevise de fleste at jeg har det helt fint. Jeg gidder ikke at folk skal bekymre seg for meg. Og da mener jeg mamma og Matt. Det er vell egentlig nesten bare de som egentlig bryr seg. Jeg er lei av terapien også, så der sitter jeg og forteller om hvor mye bedre ting har blitt. I gruppe terapien også. Jeg sier hvor mye bedre alt er blitt og de klapper og smiler. De skulle bare ha vist. Men jeg er så lei av det. Det hjelper meg egentlig ikke. Jeg føler meg like jævlig etter hver time.
Et par fingre knipset foran ansiktet mitt. Jeg ser opp på personen fingrene tilhører. «Hæ?» var det eneste som kom ut av meg. «Gleder du deg til å begynne på ny skole spurte jeg» sa Matt og så spørrende på meg. Jeg nikket og smilte et falsk smil. Jeg bare håper at denne skolen blir bedre enn den forrige...

Authors note
Alltid husk at selvmord ikke er svaret! Du er uerstattelig og det er bare en av deg her.
Du er elsket og vil bli savnet uansett hva du tror.
«Suicide doesn't end pain,
it just passes it on to somebody else.»

Dette er min første bok her på wattpad og jeg håper dere liker den. Jeg beklager for eventuelle skrivefeil.
Sees i neste kapittel.