Dead inside

10. Skulke

Jeg snur meg sakte, men sikkert rundt. «Nathan.» sier jeg og nikker til han. «Hva gjør du her?» spør jeg og ser rart på han. «Ehh, jeg går på skole her.» sier han og gliser. «Jeg mente, hva gjør du ved bordet her.» sier jeg og smiler oppgitt. «Har ikke en fyr lov til å si hei til den peneste jenta på skolen?» spør han lekent. Jeg rødmer svakt. «Løgn!» roper stemmen i hodet mitt. Jeg dytter den bort. «Du er flink med ord.» sier jeg og gliser mot han. Han nikker og gliser han også.
«Hva sier du til at vi skulker resten av dagen?» spør han og ser utfordrende på meg. «Skulke? Nathan jeg kan ikk-». «Kom igjen, det er bare noen timer igjen av skoledagen uansett. Jeg vil vise deg noe.» sier han og ser spent på meg. Jeg nikker. «Greit, hvis det får deg til å slutte å mase.» sier jeg lavt. Han gliser igjen. Jeg snur meg rundt til vennene mine som ser på meg med klinkekule øyne. «Vi sees senere.» fikk jeg hvisket raskt til dem før Nathan dro meg av gårde. Ut av kantina og ut på parkeringsplassen.

Vi satte oss inn i den svarte svindyre bilen hans før han kjørte av gårde. «Er det nå du kidnapper meg?» spør jeg lekent. «Kanskje det.» sier han og ser utfordrende på meg. Jeg blir stor i øynene. Han ser hvor sjokkert jeg ble. «Slapp av Luna, jeg skal ikke kidnappe deg.» sier han og ler. Mmm, den latteren, jeg kunne betalt for å høre den latteren. «Så hvor skal vi da?» spør jeg forventningsfullt. «Det er en overraskelse.» sier han og blunker.

Etter at vi hadde kjørt en god stund var vi et godt stykke opp. Kanskje vi var på et fjell eller noe sånt? Utsikten var fantastisk ihvertfall. Han stopper bilen, går ut til min side og åpner døren for meg. Jeg takker han og begynner å gå etter der han går. Da vi har gått i noen minutter kommer vi til en plass som må ha utsikt over hele byen. Trærne formet seg rundt og det var rett og slett nydelig. Nathan gikk foran og la et teppe jeg ikke hadde lagt merke til at han hadde ned på bakken så vi kunne sitte. Jeg setter meg ned sammen med han og følger spent med på hva han kommer til å gjøre. «Hvorfor tok du meg med hit Nathan?» spør jeg når han ikke sier noe. Han snur seg mot meg og smiler svakt. «Jeg elsker denne plassen.» begynner han med et drømmende blikk. «Jeg pleier å dra hit ofte, og bare sitte og se på byen. Hvor lite alt egentlig er, og hvor småe alle problemene blir.» fortsetter han og smiler. Jeg smiler jeg også. Han tok meg med opp hit og viste meg en plass som betyr mye for han. Allikevel er det en tanke som stikker i meg. «Nathan?» begynner jeg spørrende. «Ja Luna?» svarer han og ser på meg. «Viser du meg dette og er så hyggelig mot meg fordi at du synes synd på meg for det du så tidligere?» spør jeg nervøst. «Jeg synes ikke det er bra at du gjør det, og jeg vil veldig gjerne at du ikke gjør det mer, men jeg gjør ikke dette fordi jeg synes synd på deg. Jeg ville genuint at du skulle se denne plassen. Jeg vet at om jeg ser på deg som en stakkarslig person som er noe å synes synd på, så gjør ikke det situasjonen noe bedre. Jeg synes derimot at du er sterk Luna.» sier han og smiler til meg. Jeg kan kjenne tårer bygge seg opp i øynene mine.
«Så utrolig sterk.»

Authors note
Over 200 reads🙌🏻 Føler at vi er på god vei :))
Tusen takk <3