Dead inside

3. Gjensitting

Skoledagen hadde gått ganske greit egentlig. Jeg spiste lunsj sammen med Kade og Elena og det viste seg at de kjenner hverandre litt fra før av. Akkurat nå lå jeg krøllet sammen i senga mi og så på Netflix. Det er nok høydepunktet på dagen min det.

Plutselig plinget det inn en melding på telefonen.

«Fest på fredag, er du med? Kade kommer også» -Elena

Ville jeg på fest egentlig? Jeg hadde kanskje ikke hatt noe vondt av å dra ut av huset en gang i blant.

«Okey. Fikse oss hos meg?»-meg

«Deal :))»-Elena

Jeg smilte litt for meg selv, jeg har allerede fått to venner. To ganske rare, men fantastiske venner.
«Du fortjener dem egentlig ikke.» informerer stemmen i hodet mitt meg. Jeg skyver den vekk. Jeg har det ganske bra for første gang på lenge. Kanskje alt faktisk kan bli bedre? Kanskje jeg får det bedre?

Jeg la meg tilbake i senga, jeg er egentlig skikkelig trøtt. Kanskje jeg bare skal hvile øynene litt? Ja, god idé.

Jeg åpner øynene mine sakte, men sikkert opp. Hmm, jeg sovnet vist. Jeg kikket bort på klokken min. En time til skolen begynte. Jeg spratt opp av senga så jeg kunne ha god tid. Jeg gikk så inn i dusjen og lot det varme vannet renne nedover meg. Kuttene svir fortsatt, men det er ikke like ille. Jeg sukker. Da jeg var mindre skjønte jeg ikke hvordan noen faktisk kunne gå så langt som å drive med selvskading og heller ikke selvmord, men nå skjønner jeg det litt tror jeg. Det er en ganske uforklarlig følelse.
Jeg ble revet ut av tankene mine da jeg innså at jeg hadde skole jeg skulle rekke. Jeg smatt ut av dusjen og tørket meg med håndduken. Jeg gjorde samme prosedyre som i går med sminken. Fylte inn bryna, maskara og concealer for posene. Jeg tar på meg en av de elskede hettegenserne mine (denne er rød da) og noen svarte jeans. Pluss noen hvite ankelsokker og undertøy da. Jeg sprang ut av rommet mitt og ned trappa da jeg innså at vi måtte kjøre om ti minutter.
Jeg møtte Matt på vei ned trappa som også stresset. Mamma hadde tydeligvis dratt tidlig på jobb i dag for hun var ingen steder å se. Matt fant seg et eple og kastet et til meg også. Jeg mumler et lite «takk» før jeg kaster skolesekken over ryggen og følger etter den overraskende stille broren min. Jeg drar på meg noen hvite Nike joggesko før jeg igjen henger etter Matt som allerede er på tur mot bilen.

Kjøreturen gikk fortere nå enn forrige gang og med ett så er vi på skolen. Matt går ut av bilen og nikker kort hade til meg og går videre. Jeg går inn mot skolen for å unngå å måtte stå alene. Akkurat i det jeg har kommet til skapet ringer det inn og jeg blir med ett stresset. Jeg røsker ut matteboken min før jeg slenger skapet igjen. Akkurat i det jeg skal til å løpe for å rekke timen, kræsjer jeg i noe. Jeg faller hardt bak og får en verkende smerte i halebeinet. Det tar ikke lang tid før jeg innser at jeg ikke kræsja med noe, men noen. Rett foran meg står en av de guttene fra i går. Han med det brune håret og de brune øynene. For et syn. Jeg tror faktisk at jeg kanskje siklet litt, men bare litt.
Han ser irritert på meg, som om jeg er et lite insekt. Han gir meg et siste stygt blikk før han himler med øynene og trasker av gårde bak meg. Jeg reiser meg opp fra gulvet og ignorer den skarpe smerten i halebeinet mitt. Jeg setter på sprang mot klasserommet jeg har matte i og takket være den deilige, nei vent, la meg omformulere meg, den ganske fine drittsekken så kom jeg for sent til timen. Mr. Nelsson var ikke blid for å si det sånn. Jeg fikk beskjed om at «slik oppførsel kunne ikke gjenta seg» og at jeg måtte «sitte igjen».

Så nå sitter jeg helt bakerst i klasserommet og klikker på en penn mens jeg venter på at timen er over. Mens læreren står og snakker om formler som ingen egentlig bryr seg om, braste døren opp og inn kommer gutten fra tidligere. Han jeg kræsja med i gangen. Læreren får en svak rødlig farge i ansiktet og jeg tror at hvis man ser nært nok så ser man røyken som kommer ut av ørene på han. «Nathan Johnson! Er du klar over at du er 40 minutter for sen til timen?!» nesten brøler han. «Ja?» sier han spørrende og gliser et guttete smil. Jeg kan se noen av jentene i klassen som stirrer på han med hjerteøyne. Helt ærlig så syns jeg også han er ganske kjekk, men den personligheten drar han helt ned. «Og i tillegg forstyrrer du undervisningen! Har du tenkt på at noen faktisk kanskje vil lære? Har du tenkt på det?» fortsetter Mr. Nelsson. Han stirrer irritert på Nathan som jeg nå har funnet ut at gutten heter. «Men for faen da, det er vell ingen som bryr seg om den dritten du holder på med.» svarer Nathan oppgitt tilbake. Hele klassen følger spent med på hva reaksjonen til Mr. Nelsson blir nå. Han blir enda rødere enn før, hvis det er mulig. «Gjensitting! Og rektors kontor nå Johnson!» roper han og peker en truende finger mot Nathan. Wow, noen har stått opp med feil fot i dag. Det virker vist som at Nathan morer seg. Han humrer lavt før han tar hendene opp som at han overgir seg og går ut av klasserommet, men passer på å slenge døren hardt nok etter seg.

Resten av dagen går fort og jeg hadde heldigvis de neste timene med enten Kade eller Elena. Før jeg viste ordet av det var det tid for gjensitting. Da jeg kommer inn i klasserommet er det allerede ganske fult her og jeg er helt sikker på at noen av lærerne har å dele ut gjensittinger som hobby. Til og med Nathan møtte opp her og jeg fikk høre fra Elena at det ikke var særlig sannsynlig. Dessverre for meg så var den eneste plassen som var igjen ved siden av han. «Ja, nå som alle er på plass..» begynner læreren og hinter til at jeg var for sen. «Så tenkte jeg at vi skulle rydde.» fortsetter hun med et smil. Det kan høres sukk fra hele klasserommet. «Det må ryddes på noen klasserom og i musikkrommet, så jeg foreslår at dere begynner med det samme.» fortsetter denne irriterende glade damen. Selvfølgelig er hun glad, det er ikke hun som må rydde.
Hun forteller oss hvem som skal rydde hvor og dessverre er jeg nødt til å rydde et klasserom sammen med denne arrogante fyren med navn Nathan.

Da vi kom inn på klasserommet var det første han gjorde å sitte seg ned på en stol og se på at jeg ryddet. Jeg løfter blikket mitt og ser at han stirrer på meg. «Skal du rydde eller skal du bare fortsette å stirre på meg?» spør jeg etter en liten stund. «Jeg går for det andre alternativet.» sier han og gliser. Jeg ser irritert på han. «Vi er egentlig ganske heldige, vi kunne fått ett av de verre klasserommene å rydde.» sier jeg og ser prøvende på han. «Ja, heldige meg som får rydde klasserom med denne klønete jenta.» sier han og hinter til hendelsen tidligere i dag. Jeg kjenner kinnene mine bli varme. «Bare hjelp meg, jeg vil faktisk bli ferdig med dette så jeg kan dra hjem.» sier jeg bedende. Og utrolig nok hjelper han til. Faktisk så er vi noen av de som blir først ferdig og får gå ganske tidlig. Jeg banner lavt for meg selv når jeg kommer på at Matt selvfølgelig har kjørt. Jeg begynner å gå hjemover i et snegle tempo. Plutselig ruller det en svart bil ved siden av meg. Vinduet glir ned og du vell gjette hvem som sitter der. Julenissen.
Neida, det er dessverre Nathan. «Vil du sitte på?» spør han og ser ventende på meg. Det tar ikke lang tid før jeg innser at den late rumpa mi ikke gidder å gå hjem og jeg nikker og setter meg inn i bilen. Han gliser et guttete smil før han plutselig kjører så fort at jeg kjenner sjela gå ut av kroppen min. «Hva i faen er det du driver med?! Du kunne ha drept oss!» roper jeg irritert da han endelig kjørte i normalt tempo. Okei, så var det kanskje litt dramatisk, men jeg er lei og vil bare hjem for øyeblikket. «Var det ikke gøy?» spør han og gliser. «Det var alt annet enn gøy!» svarer jeg irritert. Jeg puster rolig. «Kan du bare værsåsnill og kjøre meg hjem?» spør jeg han oppgitt. Og etter litt forklaring av veien og en kort kjøretur så står vi nå utenfor huset mitt. «Takk for turen» smiler jeg og ignorerer den tidligere hendelsen. «Bare hyggelig.» sier han og ser etter meg i det jeg går opp trappa og mot døra. Jeg kan føle blikket hans følge meg hele veien. Jeg låser opp døren og snur meg for å se en siste gang på han. Øynene hans er fortsatt på meg. De nydelige brune øynene. De ingen jente kan motstå, og dessverre så tror ikke at jeg kan det jeg heller.

Authors note
Håper at dere liker boka så langt.
Votes og kommentarer er satt pris på og gir meg som oftest mer motivasjon til å skrive. Uansett så er jeg gla i dere alle.
Ses i neste kapittel.