Dead inside

2. Trøbbel

Etter en liten stund var vi framme og svingte inn på parkeringsplassen. Kjøreturen tok cirka 10 minutter, men det føltes som 30. For å være ærlig så gruer jeg meg. Det er ikke første gang jeg har byttet skole, men det er bestandig like skummelt hver gang. Siden Matt er ett år eldre enn meg og ikke har valgt samme linje har vi forskjellige timer og fag. «Lykke til!» var det siste jeg hørte fra Matt før han gikk bort til noen gutter han hadde møtt ute når vi først hadde flyttet hit. Så ble jeg stående igjen alene. Det å bytte skole midt i skoleåret er ikke akkurat det beste som er. Jeg går sakte, men sikkert inn på den nye skolen. Flere folk stirret på meg. Jeg følte meg ukomfortabel. Dette er ikke bra for angsten min for å si det sånn. Jeg går videre, og prøver å finne rektors kontor. Denne skolen er jo svær, hvordan skal jeg liksom finne fram? Jeg kjenner noen prikke meg på skulderen. Jeg snudde meg rundt og der sto det en høy, egentlig ganske kjekk gutt. Han hadde brunt hår og brune øyne. «Du ser litt lost ut, trenger du hjelp?» spør han. «Jaah, vet du hvor rektors kontor er?» spør jeg og ser håpefullt på han. «Rett fram og så gangen til høyre, så er det en dør til venstre der det står rektor over.» sier han og smiler vennlig til meg. Han rekker fram handen. «Kade Parker forresten» Jeg rister handen hans. «Luna. Luna Williams. Takk for hjelpen.» smiler jeg vennlig mot han. Så satt jeg kursen mot rektors kontor. Jeg banket på døren. Jeg hørte et vennlig «Kom inn» Rektoren var en helt grei dame i 50 alderen vil jeg tro. Hun ga meg litt info, timeplanen min og en liten oversikt over skolen. Alle bøkene mine lå tydeligvis i skapet. Hun var ganske rask og innen 5 minutter var jeg utenfor kontoret igjen.

Nå var det vell bare å finne skapet mitt før timen begynte da. Nummer 347. Jeg gikk rundt en liten stund. Herregud, hvor vanskelig kunne et skap være å finne? Heldigvis så tror jeg at jeg begynte å nærme meg. Ahh endelig! Nummer 347. Jeg smilte fornøyd. Jeg åpnet det med koden som stod på arket jeg hadde fått. Jeg sjekket hvilken time jeg hadde først, engelsk. Den begynte om 5 minutter ser det ut som. Jeg kommer jo aldri til å finne fram på den tiden! Jeg røsket ut engelsk boken fra skapet mitt, slengte det igjen og klarte selvfølgelig å gå rett inn i noen. Jeg og boka mi datt dessverre med et smell på gulvet. «Shit, sorry! Går det bra?» Jeg ser opp på en jente med et bekymret blikk. Jeg smilte. «Jada, det var jo jeg som gikk rett inn i deg da.» sa jeg beklagende. «Jeg har ikke sett deg her før, er du ny?» spurte hun og ga meg enda et vennlig smil. Jeg nikket og smilte tilbake. «Jeg er Luna.» sa jeg og ventet på at hun skulle fortelle meg hennes navn. «Elena» sier hun tilbake. «Vet du tilfeldigvis hvor første har engelsk?» spør jeg henne håpefullt. «Du kan gå sammen med meg, jeg skal dit også.» svarer hun. Jeg nikker takknemlig.

Så begynner vi og gå, noe som gikk ganske fort. Da vi kom til timen var vi allerede 5 minutter for sent. Det viste seg at første og andre hadde noen timer sammen. Læreren så surt på oss før vi fikk streng beskjed om å sette oss ned. Heldigvis så var det to ledige plasser ved siden av hverandre, så vi fikk sitte sammen.

Når cirka halve timen hadde gått kommer det 4 gutter inn. Han fremste hadde mørkebrunt hår og brune øyne. Han andre som stod bak han hadde svart hår og brun-grønne øyne. Den tredje gutten hadde svart hår og brune øyne. Den siste gutten som stod bakerst hadde mørkebrunt, nesten svart hår og blåe øyne. De var alle ganske høye og jeg er dessverre nødt å si kjekke. Læreren så surt på dem. «Gjensitting» var det eneste han sa. Noen av dem humret, men de gikk og satt seg ned til slutt. Han ene satt seg ned rett ved siden av meg. Det skrek trøbbel av disse guttene, og jeg skulle ikke så mye som snakke til dem. «Hey, jeg er Alec.» sa han som satt ved siden av meg og blunket til meg. Der røyk den planen. «Og jeg er ikke interessert.» svarte jeg tilbake og ga han et falsk smil. Oi, det var kanskje litt frekt? Jaja, sånn går det. Hvis jeg er frekk så snakker han kanskje ikke mer til meg og jeg kan forsette skoleåret uten mer oppmerksomhet. Han humret på samme måten som han hadde gjort i stad. «Morsom du.» svarte han. «Skulle ønske jeg kunne si det samme om deg.» wow, jeg var i slaget i dag. Han ristet på hodet og lente seg tilbake i stolen. Timen gikk sakte, men sikkert forbi. Da det til slutt ringte sprang folk ut av klasserommet. «Jaja, snakkes senere da Luna.» sa han som tydeligvis het Alec og blunket til meg. Jeg så forvirret på han. Hvordan viste han at det var det jeg het? Jeg så ned på timeplanen min. Det var det skrevet «LUNA» med store bokstaver. Åhh. Dette kom til å bli et langt skoleår.

Authors note
Setter stor pris på alle votes og kommentarer.
Ha en fin dag videre og så håper jeg vi sees i neste kapittel.