Never Again

Jeg var ikke klar over det

" han var her " sier legen i hvit dress aktig ting. " jeg ringte han nettop, han sa at vi skulle ringe han når hun våknet jo". Sier en ukjent stemme i mørk stemme.

Jeg prøver å åpne øynene mine, men de svikter. Ikke fordi jeg er sliten, men fordi lyset er så sterkt at den blemmer øynene mine.

" hvor er jeg ", får jeg endelig ut av munnen min. " au", skriker jeg ut av at jeg kjenner en ubehagelig følelse fra kjven og munnviken. " hvorfor er det så vondt?".

Jeg kjenner en varm hånd klemme den ene siden av armen min, " hei Christina, jeg er Dr.Heinsk. Du hadde fått deg en liten panikk anfall pågurnnav sult og manglende energi. Så kroppen din kollapset." Sier han med en britisk aksang.

" men hvorfor gjør det så vondt da?" Sier jeg nysserig, han tar seg noen minutter for å svare," vi måtte ha en liten blodprøve fra haken." Sier han. Jeg kan kjenne at han er nervøs, fordi han bokstavelig talt svetter på armen min, æsj.

" Oja, når går smerten bort?" Sier jeg nervøst, han svarer fort tilbake," snart som mulig!".

Legen tar meg bak ryggen sånn at jeg kan sitte, " men hvorfor kan jeg ikke lukke opp øynene mine?" Sier jeg nervøst mens jeg gir et glis, legen begynner å mumle," fordi du ikke har energien til å åpne øynene dine, du er ikke blind. Ta det med ro, men du er på en måte det nå. "

" NEI HVA?!" Skriker jeg ut. Selv om jeg Ikke kan åpne øynene mine så vidt. Strømmer tårene ned fra kinnet.

Døren åpner seg, jeg kan høre løping mot meg, en varm mannlig kropp presses mot meg, " går det bra, Christina?" Sier personen. Jeg kan ikke se så jeg må nokk bruke hørsel. " hvem er du?"

Sier jeg nervøst. Personen begynner å klemme meg enda engang , " det er. ,meg Austin" sier han nervøst og litt grinete, " kan du ikke se meg ?", jeg rister på hode mens jeg gråter. Gråter fordi jeg må høre, gråter fordi jeg må ta på ting, gråter fordi jeg kanskje ikke kan åpne øynene mine for alltid? " Nei, du har ikke mistet synet?!" Sier Austin fortvilt, " jeg rister på hodet", jeg prøver å finne armen hans men jeg mislykker, men jeg kan føle at Austin fører meg til armen hans. " jeg har ikke energi til å åpne øynene mine, så jeg er på en måte blind..." Sier jeg og gråter.

Austin klemmer meg enda engang, " nei, Husj ikke gråt. Jeg er her, det skal nokk gå bra".

En varm og søt klem fra den mest støttende personen, det føles godt å ha en som kan være der for deg når du trenger en å snakke med, han er kanskje Austin Mahone, men han er bare Austin for meg. Jeg støtter meg til han og tar begge armene mine på skuldrene hans, " få meg vekk herfra, jeg vil ut." Sier jeg med en liten latter.

Austin begynner å le litt sammen med meg, " jada la oss dra. Men ikke før du lover meg noe" sier han anspent, jeg kan føle det. " hva da?" Ser jeg nysserig. " jeg vil at du skal love å bo hoss meg og ingen andre steder til du er frisk, fordi jeg vil ikke at du skal bli skadet eller no sånt." Sier han som han faktisk brydde seg virkelig om meg, " greit, jeg lover ".

_____________________________________________

Tusentakk folkens med 114 lesere på sirca to uker!

Det betyr virkelig så mye for meg.

Det hadde betydd mye om dere delte historien med deres venner.