Maya Woods, en bad girl
Alexander Walker, en bad boy
Eller?
Maya Woods, en helt alminnelig jente
Alexander Walker, en helt alminnelig gutt
«I think putting labels on people is just an easy way of marketing something you don't understand"
...
Jeg hadde valgt foto fordi det var noe jeg tenkte var morsomt, men selvfølgelig havner jeg på gruppe med ham.
«Dere skal få bruke fantasien deres og bildene deres vil bli sendt inn til en landskonkuranse hvor man kan vinne en ferie til Italia», fortalte læreren.
Hodet mitt forsvant fort fra pulten og jeg møtte Alexanders øyne. Jeg ga ham et blikk som sa: 'du ødelegger ikke dette!'
Da læreren var ferdig med å snakke kom Alexander slentrende mot meg.
«Hva får deg til å tro at jeg ødelegger noe, det kunne like gjerne vært deg», sa han og så utfordrende mot meg.
«Har du noen ideer til prosjektet?» Spurte jeg ham.
«Fra det jeg har hørt virker det ikke akkurat som om du er et englebarn»
«Kan du fokusere?» Jeg merket at jeg begynte å bli irritert.
«Var det tre skoler?»
Der gikk grensen. Jeg pakket sammen tingene mine og gikk ut av klasserommet.
Da jeg var halvveis til parkeringsplassen ble jeg stoppet av en hånd på skulderen min.
Hånden spant meg rund, og jeg stod face to face med Alexander.
«Hvor skal du?» Spurte han.
«Hjem»
«Jeg kan kjøre deg», foreslo han. Ideen fikk meg til å smile, helt til jeg husket at jeg fortsatt var sur på ham.
Jeg snudde meg vekk fra ham og gikk mot motorsykkelen min.
«Hva om du får kjøre bilen?»
Jeg stoppet opp og tenkte meg om.
«Jeg kan ikke la motorsykkelen min stå igjen her», sa jeg mens jeg fortsatt stod med ryggen mot ham.
«Jeg kan kjøre den hjem til deg» etter at han sa det snudde jeg meg brått.
«Har du gått fra vettet, vet du hvor mye hun koster?» Sa jeg og pekte mot motorsykkelen min.
«Da får jeg vel kjøre den hjem selv da, husker du hvordan den så ut? Det var en matt svart Audi R8, right?»
Han så dumt mot meg. Så hev han bilnøklene til meg.
«Jeg vet at du vill», sa han og smilte mot meg.
Og jeg smilte tilbake.
-
«Herregudherregudherregud!» Jeg hadde kanskje hoppet rundt i ti minutter.
Etter at jeg hadde gått ut av bilen til Alexander hadde jeg hoppet rundt om kring i oppkjørselen hans, helt til han puttet armene sin på skulderen mine og holdt meg nede.
Følelsen av å kjøre i drømmebilen min var fantastisk.
"Se, du er allerede i bedre humør", sa han og smilte svakt mot meg i mens han holdt hendene sine på skuldrene mine.
Så gjorde jeg noe jeg ikke selv hadde forventet.
Jeg ga Alexander en klem. Han viste ikke helt hva han skulle gjøre så han la armene sine klumsete rundt meg.
Vi stod der kanskje i fem minutter og bare klamret oss til hverandre som om jorda var nær utslettelse eller noe sånt.
«Takk!» sa jeg og smilte opp mot ham før jeg trakk meg ut av armene hans og gikk inn i huset mitt.
Da jeg kom inn ble jeg overrasket av at mamma satt i stuen og jobbet.
"Er du hjemme allerede Maya? Skolen er ikke over"
Hun satt med ryggen mot meg, så hun må ha hørt at jeg kom inn.
"Vet", svarte jeg kort og avvisende
«Jeg og pappa drar i kveld», sa hun.
«Åhh, for en 'overraskelse'», svarte jeg sarkastisk.
«Vennen, det er jobbe-», begynte hun, men jeg avbrøt henne
«Skyld på det du mamma, skyld på det»
Og med det løp jeg opp på rommet mitt.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
