Død eller frihet

Nære på

Inni bygningane var det beksvart det gjekk ikkje ann å sjå meir enn tretti centimeter framfor oss. Men vi er løsningsorienterte og fortsette vidare inn i dei mørke gangane til vi kom til enden. I det inste rommet var det eit vindauge stort nok for ein person til å presse seg gjennom. Bak oss kunne vi sjå og høyre vaktene komme. Dei nærma seg me rolige skritt, lysa frå lommelyktene kunne sjås og vi fikk det rimelig travelt med å komme oss gjennom vindauget og ut i friheta. Det var bare eit problem. Vindauget var høgt oppe på veggen å vi måtte hjelpe kvarandre med å nå opp til karmen. Det var tidkrevjande, vaktene nærma seg og vi hadde enda dårlegare tid. Vi viste at dersom ikkje alle var ute i det vaktene kjem brasande gjennom døra bak oss ville vi være færre på mållinja. Og vi ville aldri sjå den personen igjen.

Døra slo opp, skota suste, skota traff betongveggane med eit brak. Siste mann i følget hadde bare sekunder før fått den siste foten ut vindauget. Det var nære på denne gangen, meste litt for nære. Vi fortsette vidare inn i skogen med tru og håp om å lykkas i vår oppgåve. Det hadde regna i fleire dagar og bakken var full av gjørme og muligens feller. Vi måtte være vaktsame på kvar vi sette ned føtene våre. 

Vegen bar sikk sakk mellom høge trær med ein dismeter på fleire meter. Alle trea var like tjukke, noko som tilseier at dei må ha vært planta omlag på det same tidspunktet. Det var ikkje lett å sjå kva retning vi gikk i, men vi håpa det var den rette vegen. Den vegen som leda til det berykta gjerdet der alt skulle avgjerast. Eg hadde ingen plan om korleis eg skulle komme meg over det fem meter høge netting gjerdet som skulle gi meg min frihet. Men over skulle eg, når det er snakk om døden eller frihet veljar eg det som ikkje inneberer å dø.