Krigen mellom Asdel og Enthryn har herjet i mange år. Begge sider har lidd store tap og det er få som fortsatt husker hvorfor denne meningsløse krigen startet. Krigen er blodig og ingen slipper unna, alle som har et snev av magi i blodet blir sendt...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Lynessa bet tennene sammen i det lord Poran nok en gang kløp henne i baken i det hun skyndte seg forbi med vannkaraffelen. Hun slo bare blikket ned og knyttet nevene som holdt om det kalde glasset til knokene ble hvite. En dag, en dag skulle hun slippe den gamle grisen.
«Hei, jente, dette glasset fyller ikke seg selv.» Lord Nitas av Mahar hikket og ristet det tomme vinglasset sitt demonstrativt over hodet. Lynessa kvalte et tungt sukk. Hun byttet ut vannkaraffelen med en flaske rødvin og skjenket forsiktig oppi glasset til lorden. Han hikket nok en gang og gliste så alle de gule tennene kom til syne. «Tusen takk søte deg.» Han lente seg nærmere og ga henne et klissete kyss på halsen.
Lynessa måtte bite tennene enda hardere sammen for å ikke kaste opp. Æsj. Det årvåkne blikket hennes gled over bordet som bugnet av overdådige retter og dyr vin. Nesten alle de prominente gjestene var stupfulle, men idet hun sveipet blikket mot venstre fikk hun øyekontakt med en årvåken gammel mann med grått og hvitstripet hår. Han smilte rolig til henne og små smilerynker kom til syne.
Det var Essan, en av generalene i den kongelige garde. Han var en fryktet og høyt respektert general, spesielt blant lordene i landet. Ryktene skulle ha det til at han hadde halshugget en lord på et rådsmøte fordi de var uenige, men når Lynessa så på generalen så var det ingenting truende med det koselige ytret hans. General Essan så ut som faren hennes. Det var for generalen at dette herremåltidet hadde blitt satt sammen. Det var ikke hver dag noen fra slottet kom helt ut til Nuq.
Lynessa smilte forsiktig til generalen og snudde seg for å flykte inn på kjøkkenet. På vei mot døra kjente hun pølsefingrene til Poran som klapset henne hardt på rumpa før han lo en buldrende latter. Hun nærmest løp til kjøkkenet for å slippe unna den feite lorden.
På det store kjøkkenet var de to kokkene i full gang med den siste retten og på en av stolene satt Enro.
Han smilte idet han så uttrykket til Lynessa. «Er det så ille?» Han så medfølende på barndomsvenninnen. Lynessa blåste noen hårstrå vekk fra ansiktet og satte hendene sint på hoftene.
«Ille? Prøv å bli befølt av en gjeng gamlinger som blir mer og mer nærgående i takt med den minkende mengden med vin! Jeg tror rumpa min er ildrød. Jeg sverger, en dag skal vi ta igjen på han Enro for at han behandler oss som dette.» Lynessa lente hodet i hendene og sukket tungt. Hun hatet herskapshuset, hun hatet følelsen av å være en slave og hun hatet Lord Poran for måten han siklet etter tjenestepikene sine. Hun hatet ham for det han hadde gjort mot stakkars Rena, den tretten år gamle kammerpiken til fruen i huset. Hun hadde vært helt ødelagt etter at lorden var ferdig med henne, blodig og full av røde merker.
Rena hadde hengt seg i stallen samme natt.
Enro klappet Lynessa på skulderen og rødmet. «En dag skal vi dra herfra og da skal vi aldri se oss tilbake.» De brune øynene hans funklet så vakkert i lyset fra peisen og Lynessa følte seg mye bedre. Bare tanken på at Enro skulle være med henne gjorde at hun følte seg trygg.
