Krigen mellom Asdel og Enthryn har herjet i mange år. Begge sider har lidd store tap og det er få som fortsatt husker hvorfor denne meningsløse krigen startet. Krigen er blodig og ingen slipper unna, alle som har et snev av magi i blodet blir sendt...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Lynessa myste mot den sterke solen. Det var svært varmt i Leril denne dagen og hun kunne kjenne hvordan svetten samlet seg i nakken hennes. Hun hadde ikke vært ute i mer enn noen minutter, men solen brant allerede mot ansiktet. Lynessa sukket, dette kom til å bli en lang tur på hesteryggen. Vertin var rundt en halv dags ridetur unna og general Essan hadde ønsket at de dro tidlig for å ankomme slottet før mørkets frambrudd.
Lynessa klappet åndsfraværende mulen til Aske. Den gråskimlete hoppen vrinsket lavt hver gang hun stoppet, men Lynessa var fortapt i sine egne tanker og enset ikke hestens masing. Hun tenkte på Obsidianslottet. Lynessa hadde aldri vært der, men som barn hadde hun hørt mang en historie om de kullsvarte spirene og de tusen vinduer i rødt glass som blinket ut mot Vertin. Hun klarte nesten ikke vente med å se det i virkeligheten, eventyrlystig som hun var.
General Essan kom ut av sykestuen med en meget sliten Enro støttende på armen. Enro var mye bedre, behandlingen til sykesøstrene hadde gjort underverker. Lynessa fulgte bekymret med på bestevennen som ble hjulpet opp på generalens sorte hingst. Han var ikke lenger like blek og sårene på ryggen hadde fått en tynn hinne som tilsa at sårene begynte å gro. Likevel kjente Lynessa en følelse av bekymring for den lange rideturen de nå skulle utsette Enro for.
«Lynessa, er du klar?» General Essan heiste seg opp bak Enro og kastet et blikk i retning av Lynessa. Hun nikket og heiste seg opp på Aske. Hun var fortsatt forferdelig støl i rumpa av den forrige rideturen og ba en stille bønn om at denne turen ikke skulle bli like smertefull.
Så red de ut av Leril.
Lynessa holdt blikket festet stivt foran seg mens de travet gjennom gatene som hadde begynt å våkne til liv under morgensolen. Lynessa var fortsatt rystet over det hun hadde sett på kaia. Slavene som gikk i lenker, krigsfanger fra Enthryn som nå måtte jobbe til de døde i et fiendtlig land. Hun fikk en vond smak i munnen av minnene. De var hennes folk. Aller helst ville hun ha løpt bort til slavene, revet av dem lenkene og skreket at hun var lik dem, at hun var også en del av deres folk, men hun visste at så snart noen oppdaget hemmeligheten hennes så var hun død.
Hun ville bli dømt for landsforræderi. Hun ville bli drept, antagelig hengt kun fordi hun var et produkt av en kvinne fra Enthryn. En kvinne hun aldri selv hadde møtt.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
