Krigen mellom Asdel og Enthryn har herjet i mange år. Begge sider har lidd store tap og det er få som fortsatt husker hvorfor denne meningsløse krigen startet. Krigen er blodig og ingen slipper unna, alle som har et snev av magi i blodet blir sendt...
¡Ay! Esta imagen no sigue nuestras pautas de contenido. Para continuar la publicación, intente quitarla o subir otra.
Solen sto høyt på himmelen da Lynessa ankom Leril. Byen pulserte av liv. Det var kjøpmenn langs hver gate, ut fra vertshusene og barene kom det latter og sang og de små brosteinsgatene var fulle av mennesker. Hestene deres skrittet langsomt mellom de tette folkemengdene. Lynessa kikket nysgjerrig ned mot kvinnene som hastet mellom bodene og kjøpmennene som prutet høylytt.
Leril var noe annet enn Nuq. Der hvor Nuq hadde vært grå og trist, var Leril lys og full av glede. Menneskene her slapp å tenke på tidevannet som førte til oversvømmelser, gatene deres stinket ikke av fisk og de hadde ikke en tyrann som lord.
Tanken på lord poran fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Lynessa. Selv om hun var langt vekk fra Nuq så klarte hun ikke kvitte seg med følelsen av usikkerhet. Rett som det var datt tanken om at lord Poran var her i Leril ned i hodet hennes og skremte livet av henne. Tanken på at alle kjøpmennene som rundet gatehjørnene kunne være den ekle lorden fikk Lynessa til å være konstant på vakt.
Leril var et knutepunkt i Asdel. Det var den nærmeste byen til hovedstaden sørfra og dannet en forbindelse til nord. Byen var den eneste måten å reise fra den ene til den andre siden av Asdel med livet i behold.
Da de ankom byen litt tidligere hadde Lynessa fått et glimt av Drageredet, den fryktede fjellkjeden som delte Asdel i to. Ingen våget krysse de høye fjellene og mang en myte handlet om det sagnomsuste stedet. Lynessa hadde ikke tall på hvor mange historier hun hadde hørt om fjellene. Dragene voktet fortsatt de gamle ruinene etter de første sivilisasjonene, menneskespisende vesener med klør og hale jaktet blant steinene og i hjertet av Drageredet lå ondskapen selv. Lynessa hadde unngått å se for mye mot de voldsomme fjellene i nord og holdt blikket rettet mot byen som hadde nærmet seg.
Der hun satt på hesteryggen følte Lynessa seg som en adelskvinne. Hun lot fantasien fare og begynte å spinne historien rundt aliaset sitt. Hun var en adelskvinne på vei mot slottet hvor hun skulle bistå med assistanse innenfor ... innenfor... dans. Ja, hun skulle lære de kongelige om dans. Et smil spredte seg i ansiktet hennes og hun satte seg litt rakere på hesteryggen. Adelskvinnen som Lynessa spilte skulle nemlig lære opp den unge prinsen i selskapsdans før det neste ballet hvor han skulle finne sin brud. Hvis hun var heldig skulle hun selv finne seg en ektemann på det ballet.
Lynessa sukket tungt. Hvem var det hun lurte? Hun kom aldri til å bli en adelskvinne, hun kom aldri til å bli mer enn det hun var nå, en tidligere slave som skulle jobbe som tjener på slottet. Ingen adelsmann kom til å gifte seg med henne. Smilet falt fra ansiktet hennes, ingen kom til å gifte seg med henne punktum.
De hadde nådd sentrum av Leril og Essan stoppet den nydøpte hesten Kull. Resten av følge gjorde det samme og avventet hans ordre. Enro satt fortsatt foran generalen, men han så mye friskere ut i dag. Den salven hadde hjulpet og sårene hans hadde nå fått en tynn skorpe. Han så fortsatt svært medtatt ut, og Lynessa kastet raske blikk i hans retning hvert eneste minutt for å forsikre seg om at han ikke falt av hesten.
