Krigen mellom Asdel og Enthryn har herjet i mange år. Begge sider har lidd store tap og det er få som fortsatt husker hvorfor denne meningsløse krigen startet. Krigen er blodig og ingen slipper unna, alle som har et snev av magi i blodet blir sendt...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
De sto i morgenlyset utenfor herskapshuset. Lynessa kunne fortsatt ikke fatte det hele, og hun klarte ikke slappe av. Øynene hennes flakket stadig mot døren i frykt for at lord Poran skulle storme ut og kreve at hun kom tilbake. Hun visste ikke hva hun kom til å gjøre hvis han kom for å ta henne.
Lynessa var ikledd reiseklærne sine. Det var ikke stort mer enn en skjorte og en brun kappe, men for Lynessa var de gull verdt. Hun hadde spart klærne til den dagen hun skulle reise herfra, og hun bar de slitte klærne stolt. De var blitt et symbol på friheten hun skulle få.
Ved føttene hennes satt Enro med hodet i hendene. Sårene hans var fortsatt åpne og ved hver minste bevegelse sprakk de tynne skorpene opp slik at blod sildret ut. Pannen hans var blank av svette og han pustet fortsatt veldig tungt.
Ved siden av ham lå de to byltene deres. Lynessa eide ikke mye, det eneste hun hadde med seg var et klesskift og et smykke etter moren. Hun hadde pakket i all hast kvelden før og hadde tatt et smertefullt farvel med alle bøkene sine, de kunne hun ikke ha med seg. Enro eide ikke stort mer enn henne, bare noen klær og en pose med noen sårt opptjente penger.
General Essan hadde ikke fortalt hvordan han hadde overtalt lorden til å gi slipp på dem. Han hadde bare gått inn i stuen hvor de andre gjestene befant seg og kommet tilbake en time senere. Lynessa hadde hørt roping, men generalen så helt uberørt ut da han kom tilbake til dem. Han hadde stått foran dem, rak i ryggen, nesten majestetisk i gardeuniformen sin og erklært at de nå var frie mennesker. Men hun stolte fortsatt ikke helt på generalen, følelsen av at han kunne dolke dem i ryggen var fortsatt sterk.
Hun så forsiktig mot den høyreiste skikkelsen hans der han salte på en svart hingst. Det gullbelagte sverdet glimtet ved hoften hans og hun svelget nervøst, tenk om han bestemte seg for å bruke det sverdet på henne. Det var best å holde seg litt på avstand fra Essan.
Lynessa fiklet nervøst med noen hårstrå som hadde falt ned i pannen hennes og så bort på følget til generalen. Han hadde med seg fire vakter som hadde holdt vakt utenfor herskapshuset kvelden før. De var alle muskuløse karer med haukeblikk. De speidet stadig etter fare, og den ene hånden hvilte alltid på sverdhjaltet. To av dem var ganske gamle med krigens arr i ansiktet og de to andre så ganske unge ut.
Lynessa gransket ansiktene til de to yngste, de kunne ikke være mye eldre enn hun og Enro. Den ene av dem møtte blikket hennes og skulte. Hun trakk raskt til seg blikket. Det var visst ikke alle som hadde et like idealistisk forhold til tjenestefolk som generalen.
Ved siden av henne hostet Enro og krøket seg sammen av smerten dette påførte. Lynessa satte seg raskt ned og la en hånd på den glovarme skulderen hans. «Er det noe jeg kan gjøre?» Enro så bare på henne, blikket hans gled ned mot hånden som hvilte på skulderen hans og en rødfarge spredte seg i kinnene hans. Lynessa trakk hånden til seg og smilte. «Beklager Enro, jeg mente ikke å såre deg.»
Enro grep etter håndleddet hennes. «Nei, Nessa, det var ikke det, jeg-» stemmen hans svant hen idet general Essan kom gående mot dem.
«Jeg har bare en ekstra hest, kan noen av dere ri?» Lynessa så ned på den forfalne fatningen til Enro, av de to var han desidert best, men hun ville at han skulle hvile.
